Talemål.. Et enkelt ord som har ført til en uendelig konflikt inni meg, når jeg tenker talemål ser jeg for meg en maskulin Ivar Aasen på en pidestall, talende på et grovt gammelnorsk mens 400 sultne dansk-norske handelsmenn står å analyserer det han har å komme med. Samlingen av dialekter. Dialekter. Et merkelig begrep. Merkelig i den forstand at de fleste av oss har problemer med å forstå vårt helt egne morsmål, på grunn av mangfoldet av fremmedord, som blir ruget på i flere år før de får sitt utspring. Ofte i ungdomsmiljøer. Men er disse forskjellene i talemål en fint ting, eller er det vårt aller første snitt av greina vi sitter på?

Jeg husker fremdeles da jeg for første gang tok steget ut i den store verden, og fikk vite hva de store forskjellene i dialekter hadde å by på. En håndballturnering i Stavanger var lokasjonen, og der fikk jeg definisjonen på hva tre timer i bil kan bety for ditt morsmål. Fra vakre blaude konsonanter som flyter stilfullt rundt i skjærgården, til et krek av æer som ikke lengre er en fryd å høre på, men den type æer som borrer seg inn i øregangene som surrende bier. Den type æer som lager et ekko som biter seg fast i hjernemargen og som ikke gir slipp før du har fått en rolle i boka ”the one who flew out from the cookoos nest”. Og da selvfølgelig rollen til en av de som blir igjen i redet, fordi der blir du, fortapt i græææævla tjekke tanker om livet mens stavangermålet suger sjela ut av deg.

Men så var det talemål, det enkle ordet med den dype betydningen. For hva ville Norge vært i dag hvis vi ikke kunne vri oss unna en og annen vanskelig situasjon ved å dra i gang en heftig debatt med pryd av østlending målet? Hva ville Norge vært i dag hvis Dagfinn Lyngbø hadde hatt standup på bokmål? Og personlig finner jeg sjeldent noe mer fascinerende enn en vakker kvinne som får sitt flotte førsteinntrykk ødelagt av et talemål man forbinder med fiskere! Jeg vil nødig se for meg hva denne engelen fra Nordland gjemmer i veska..

Men så er det jo i grunnen talemål som er bakgrunnen til våre stereotypiske ideer. Jeg har fått slengt etter meg at jeg er en jesusdyrkende jævel med et talemål man heller kaller et fremmedspråk enn en dialekt. At jeg har solgt min sjel til gud for å leve i troen på at frelsen er nær og at himmelen er for folk som ikke har syndet, også kjent som oss sørlendinger. Men jeg kan ærlig innrømme at jeg har syndet. Forrige uke spiste jeg en burger før laksemiddagen slik at jeg ikke skulle sulte ut i de sene morgentimer. Men Krohn han løy til mammaen sin han, og sa at han hadde gledet seg til middagen hun skulle servere. For så å ta to bit og si det smakte fantastisk, men at nå, nå var han mett.

Så kanskje vi sørlendinger ikke er så gode kristne som de fleste tror vi er, eller som vi tror vi er. Kanskje nordlendingene ikke er så dyktige fiskere at de tar med seg dagens fangst i veska for å skryte av det på en lokal pub. Og kanskje stavangerjævlene ikke har annet å drive på med enn å spytte bier til solen går ned og vi alle sitter i en behagelig stol mens en dame i hvit kjortel snakker rolig til oss. Igjen mens vi ser han som endelig kommer seg ut av redet, mens vi drømmer om gamledager da skjærgården var rett ved våre føtter, tilbake til den tiden da vi aldri hadde dratt på håndballturnering i nabofylket.

Nei, det ville vært feil å si at dialekter ikke er annet enn stereotypiske skiller mellom de velstående kristne og de høyreekstremistiske biespytterne. Talemål er også en god indikasjon på hvor du stammer fra. For eksempel en grov bergenstaler med høye tanker om seg selv. Tydelig rammet av vikingeffekten, men heldigvis uten tilleggspakken hvor de voldtar kyr. Tror ikke meieriproduktene hadde vært helt de samme på Vestlandet hvis de fremdeles drev med kollektiv kyr voldtekt. Men gamle vaner er vonde å vende, så at de tror de er bedre enn de fleste, det sitter bergenserne fremdeles igjen med. Noe som er helt allright, da verken norsk kultur eller politikk hadde vært helt det samme uten den overivrige fotballkommentatoren Davy Vatne, og en litt overlegen Erna Solberg.

Talemål i seg selv må vi heller takke gud for at vi har. Språket vårt er tørt og kjedelig nok som det er, og det trenger en liten oppkvikker i ny og ne. Med talemål kan vi hente inn den lille oppkvikkeren fra de forskjellige dialektene vi har her i landet. For hva slo vell bedre an enn ”grandiåsa reklamen” med gutta fra Vazelina bilopphøggers. Et tydelig eksempel på hvilken nytte vi kan ha av de mange forskjellige talemålene her i landet. ”Vi skakke ta en slik en grandiåsa?” runget fra Nordkapp til Lindesnes flere år etter reklamen var tatt av lufta. Det er hva vi kan kalle god utnyttelse av markedsføringsbudsjettet.

I bunn og grunn er det ingen fasitsvar til om forskjellene i talemål er bra eller dårlig, personlig kan jeg diskutere med meg selv om et slikt spørsmål, på samme måte som jeg kan diskutere med meg selv om jeg skal stå eller sitte når jeg tisser. Resultatet vil bli det samme uansett, dialektene består som urner i fjellet, og urinen vil også ende opp i porselenskåla. Med mindre alkoholen tar over og jeg treffer kanten, i slike tilfeller er også dialekten min noe uklar, og da er det kanskje på tide å sette seg ned?