Alle normale foreldre vil at gullungene sine skal komme seg til skolen tidsnok. Mamma er ikke normal. Tre ganger. Tre hele ganger har jeg kommet for sent på grunn av henne. For henne er det viktigere at jeg er beskyttet mot kulden. Det er nok litt vanskelig for henne å forstå at en 16-åring fint kan vurdere selv hvor mange strømpebukser hun trenger under buksa for å løpe 200 meter til bussen. Det er sjelden jeg må stå stille på bussholdeplassen, for å si det sånn.

Hvis sant skal sies, handler nesten alle kranglene og diskusjonene mellom meg og mamma om strømpebukser. Og maskara. Eller øyensverte, som hun kaller det. På den tiden hun var ung, brukte de vel kullstifter til sminke, og da er det jo ikke så rart at hun er litt skeptisk. Jeg ville også ha forbudt ungene mine å gå med kullstreker i ansiktet som en eller annen indianer.

Nå er det jo ikke sånn at jeg har barn enda, men det er nok like før. I følge mamma blir jeg voldtektsoffer og gravid allerede neste uke. Jeg bruker jo horemaske og strippeantrekk. Har det noen gang falt henne inn at buksene er trange fordi det ligger to centimeter ull mellom buksa og huden. Og, ærlig talt, ingen voldtektsmenn gidder å bruke en halvtime på å lirke av stilongser.

Når jeg kommer hjem fra skolen, er det siste jeg trenger en leksjon i hvor mange land det er i Asia, hvorfor tordenvær oppstår og hvordan sjokolade kan forsvinne fra kjøleskapet på mystisk vis. De to førstnevnte lærer jeg motvillig på skolen og det siste vet jeg bedre enn dem. Råd, argumenter, motargumenter, sitater, Wikipedia og Det Store Norske Leksikon kastes opp som om jeg skulle avgjøre valgene for de neste 40 årene på en ettermiddag. Dette kalles å gi råd i utide. De er sannsynligvis gode og velmente, men på denne tiden av døgnet bryr jeg meg mer om å telle fliser på gulvet i gangen. Med andre ord ikke så veldig mye.

Ironisk nok får jeg ikke råd når jeg virkelig trenger det. Hvor er de når jeg vrir hjernen i frustrasjon og prøver å skrible ned noe fornuftig på naturfagsprøva? Etter tankesentralen er vendt opp ned fire ganger kommer jeg på at pappa nevnte noe om Saturn da vi spiste spaghetti og kjøttsaus for to år siden. Hadde han bare sagt det i tide og ikke utide, hadde jeg vært ham evig takknemlig. Det er utrolig hvordan råd som kan irritere meg sinnsykt i et øyeblikk kunne reddet livet mitt i et annet. Jeg stryker på prøva, skolen gir meg opp, får ikke jobb, blir uteligger, bruker narkotika som mat, medisin og nesespray, tar overdose og dør.

Poenget mitt er egentlig ganske greit å forstå. Rådene er gode, de kommer bare i utide. Den dagen alle i klassen snufser og hoster og jeg er frisk som en laks fordi jeg har brukt tolv stilonger, skal jeg takke mamma. Jeg skal også ofre henne en tanke hvis en voldtektsmann gir meg opp fordi jeg er for godt innpakket. Greia er at mamma bare må skjønne at klokka sju om morgenen, tre minutter før bussen kommer, ikke er rett tid å gi disse livsleksjonene.  Og pappa burde lære at middagstid er tid for å fore meg med mat, ikke kunnskap. Aller helst taco.