Jeg er student. En av mange. Er kanskje ikke en typisk "A-4 student" med tanke på at alder og erfaring strekker seg litt lenger enn til å beskue min egen lo-fylte navle, samt at forståelsen for "rap" og "tekno" er nogenlunde laber, men allikevel, en student. Jeg driver og omskolerer meg, som det så fint heter. Har tenkt å bli ingeniør av et eller annet slag. Et ganske stort sprang , å sitte på skolebenken igjen, når man har gått i så mange år uten å fore toppetasjen med annet enn ferdig-fordøyd TV-underholdning og dess like. Donald Duck & co. har svært lite til felles med Ivar Aasen, uten kanskje at svært få forstår hva de egentlig sier. Like lite som samfunnskritikere som Ibsen, Kielland og Skram har med Per Ståle Lønning, Arve Juritzen og Gerhard Helskog. Det skal ikke stikkes under en stol at man litt for ofte har tydd slike lettvinte løsninger, som å benke seg ned foran de tusen hjem’s "Big Kahuna" i stedet for å fordype seg i en god bok av det tyngre slaget. Man vet jo aldri, det kunne jo hende at man får utvidet horisonten så mye at verden blir i største laget for en stakkar.

Nå er det slik, at det forventes av skoleelever at vi skal fordype oss i bøker som tar for seg litt andre temaer enn om helten får heltinnen til slutt. Joda, Hamsun og hans like har vist oss en verden av underlige psykoser og innfall av det litt bisarre slaget. Dette har medvirket til å åpne mine øyne i en slik grad, at jeg har utviklet et par psykoser selv. Jeg, som tidligere var en glad gutt og relativt stabil familiefar, har nå fått det for meg at verden er forrykt, alle andre mennesker er breddfulle av dystre og mørke hemmeligheter, og at naboen hvert øyeblikk vil bryte ut i full galskap, sette ut på en voldsturné, og jakte meg ned som ei bikkje.

Også på andre områder har psykosene gitt seg utslag. I min iver etter å bevise min kjærlighet til min elskede, tok jeg min entusiasme litt vel langt i det jeg, inspirert av Lt. Glahn, kastet min kjæres fottøy ut verandadøren i lutter glede over livet. Denne, min overveldende henrykkelse, resulterte i at Pumps og støvletter svevde i en vakker bue over gelenderet, før det landet i meterdyp snø preget av en rekke navn i gul skrift. Kjærligheten ble virkelig satt på prøve den kvelden, kan jeg meddele. Hva jeg gjorde med bikkja til naboen er en helt annen historie. For ikke å snakke om den gamle jolla til bestefar, som fikk føle den fulle effekt av et fremprovosert skred ute i Trolla-bergene. Heldigvis kom jeg ut av psykosen før jeg evt. hadde reist til India, og fremtvunget mordet på meg selv.

Jeg driver forresten og leser "Den Fjerde Nattevakt" nå, og har allerede begynt å fatte interesse for nabokona og klerikal klesdrakt. Hvordan dette utartet på Røros-martna’n har jeg fått beskjed av terapeuten min å ikke dvele unødvendig ved.

Nuvel, som Sigismund ville ha sagt. Det er ikke bare jeg som er av det aparte slaget må du tro. Neida. En av mine student-kolleger er, lik undertegnede, tvunget ut i skoleverdenen med det for øyet å skulle finne seg et arbeide som passer en skrantende helse litt bedre. Han har blødende magesår forårsaket av stress. Nå kobler han av med å skaffe seg spisskompetanse innen kokkeyrket, ta et datakurs, et franskkurs, skrive litt for diverse magasiner, drive et lite catering-firma hjemmefra, samtidig som han sjonglerer kone og to barn. Det må også nevnes at han tar på seg ekstrajobber innen restaurant-bransjen når han har anledning til det. I tillegg kan du være sikker på at jeg har glemt opptil flere aktiviteter
som vår venn befatter seg med. Han er for øvrig best kjent på skolen for å beklage seg over all den tid som går med til sex med kona. Hele 14 sekunder spanderer han på det.

Han satt, forleden dag, og beskrev en undersøkelse han hadde vært gjennom p.g.a. magesåret. Historien fremførte han med slik innlevelse og pondus, at jeg satt igjen med følelsen av å ha deltatt i prøvelsene. Det var virkelig interessant må jeg si. De hadde gått inn med slanger både foran og bak, og kikket gjennom disse til øyet ble både stort og vått. For å lette prosedyren, hadde de blåst luft inn igjennom slangen, noe som medførte en smule ubehag, ifølge min venn kokken. På den annen side satte han på bussen senere samme dag, norgesrekord i utpust, akkompagnert med liflige toner av blåser-rekka i bakre seksjon. Da vår venn også sliter med perforert tarm, spilte han uforvarende første strofe av Händels "Messias" til stor glede for musikk-elskere i umiddelbar nærhet.

I en litt annen kategori, faller vel den 45- årige husmoren som er ute og omskolerer seg til glede for mann og barn. Ja dama er sprek nok hun altså. Hun driver nemlig som "spinning"- instruktør ved siden av studiene. Og til overmål ved det samme helsestudioet som jeg, iført veldig mye luft og innsatsvilje, entret for en tid tilbake, grasiøs som en flodhest selvfølgelig, for å pleie helse og helbred. Etter moderate mengder med overtalelse, ble jeg forleden med på en slik "spinning". "Jaja." Tenkte jeg. "Det kan vel ikke skade å prøve. Dama er jo knapt fem år yngre enn salig mor, så dette blir moro." Etter å ha besteget sykkelen med stor møye, ja for det er dét det dreier seg om, og presset meg selv til det ytterste, falt jeg prustende av sykkelen i hellig overbevisning om at det var denne dama som sprengte Rex Rodney og Slogum Tor. De stakkars gampene hadde neppe noen sjanse. I etterkant har jeg hørt at Bøndernes Salgslag har nærmet seg henne med tilbud om jobb på slakteavdelingen. Det skulle inngå som et ledd i en utprøving av mer humane slaktemetoder, men ble forkastet da kjøttet ble dehydrert og seigt. Dessuten grep dyrebeskyttelsen inn med påstander om at det var en skjebne verre enn pølsen.

Det må nok tross alt oppfattes som svært heldig at vi kan legge til varianten triminstruktør til vår fasetterte studentmasse. Dette fordi det kan virke som brorparten av de som er ute og omskolerer seg, kommer fra kokk-, og frisøryrker. Faren ved dette, er at, etter x antall klassefester, vil kombinasjonen ferskenfarget, eksperimentell hårprakt og appelsinhud, raskt overstige landsgjennomsnittet. Selv har jeg nettopp ervervet meg min andre bilring, men er motsvarende fjong på håret.

En annen ting man må forholde seg til når man er sammen med folk av den yngre garde, er sånne ting som "Kulhet" og "Hipp-faktor". De av oss som er litt mer tilårskommen og etablert på barnefronten, har måttet tilegne oss kunnskap om disse temaene, nettopp gjennom våre barn. I skolen nå for tiden, virker det som de kuleste folka, er de som utløser metalldetektorer over en lav sko. Ja, jeg snakker om piercing. Det er ikke det at jeg har så mye imot piercing som sådan, det kan være veldig flott iblant det. Og så er det jo dette at folk av det gjennomhullede slaget faktisk må ses på som gjenvinnere av rang. Det er ikke mange andre jeg vet om, som bærer på seg råmaterialet til sin egen urne, den dagen de møter til kremering. Men litt høl i huet er det jo. Da jeg forleden dag var i svømmehallen, hørte jeg vaktmesteren nærme seg meg bakfra. Raslingen i nøkkelknippet var ikke til å ta feil av. Men til min store bestyrtelse, står det en lekker blondine i minimal bikini bak meg. Ikke har hun noe nøkkelknippe heller. Jeg står der som en godfjott, mens jeg kikker beskjemmet ned i gulvflisene, og prøver å ikke tenke på hvor skranglingen kom fra. (Ikke særlig vellykket kan jeg fortelle, noe som resulterte i at jeg måtte hoppe tvikroket i bassenget, det raskeste jeg kunne.)

Studenten tilhører ikke noe bestemt sosialt sjikt, slik som mange kanskje tror. Det er forskjell på folk, må vite. Jeg sto, etter endt skoledag, og ventet på bussen hjem. I min høyre hånd knuget jeg stolt mitt nyervervede månedskort som hadde kostet en formue i innkjøpspris, da en av mine elskelige medelever passerer meg på den andre siden av gaten. Ut av vinduet på en skinnende blank Porsche, viftet en smykkebehengt hånd jovialt imot meg, idet hun suste forbi.

Ikke et vondt ord om min medelev, men passbildet på månedskortet mitt sank liksom sammen, og mistet sitt smilende uttrykk raskere enn du kan stave "sportsbil".

Så har vi jo disse natur-freakene da, som sitter oppe i pauserommet og snakker om den siste jakta osv. Jeg sitter bak en av dem i norsktimene. Tidligere marinejeger. Så bred over skuldrene at vi kunne hatt visning av to kinofilmer på ryggen hans. Samtidig. Snill kar, egentlig. Krangler og kverulerer med kokken vår til stadighet. Kokken vår er modig han. En annen av disse barske, og ikke minst harske, friluftsmenneskene er på kollokvie-gruppe sammen med meg. Dette fører til at min allerede dalende samvittighet, blusser opp igjen når jeg blir fortalt hvilke opplevelser jeg berøver mine barn for. Som vanlig, går jeg inn i meg selv, og lover bot og bedring. Skal bare få med meg siste episode av "Friends" først. Og fordøye lasagna’en med tilhørende rødvin. Egentlig er jeg av den oppfatning at naturen ikke hører hjemme i et opplyst og teknologisk avansert samfunn. Såfremt det ikke går et naturprogram på TV da.

Det finnes også en gruppe studenter som jeg har betenkeligheter med å skrive om. Nemlig disse to meter høye, to meter brede, 130- kilos gutta med tatoveringer som refererer til en eller annen motorsykkelgjeng med engler på feil adresse. Kanskje mer riktig å si at jeg hadde betenkeligheter, da det viste seg at disse kunne fremvise et samfunnsengasjement og omtanke for andre mennesker, som ikke står tilbake for noen. Dessuten er de no’n skikkelige festere også. Når jeg tar kvelden, og favner min pute, begynner de gutta å runde av vorschpielet, for så å fortsette festlighetene til langt ut i neste uke. Jeg må ha blitt gammel.

Studenten i mine forestillinger blekner fort i skinnet fra den fargesprakende hårprakt, den designer- utformede klesdrakt, og den tatoverte vikingen på første rad. Jeg kan ikke annet enn å undres over hvordan samfunnet en dag vil se ut når disse, meg selv inkludert, slippes løs på allmenheten i all sin pedagogiske prakt. Bibelens landeplager med gresshoppesvermer og frosker, vil fortone seg som en fjert i en orkan, når skinhead’en med "Harley Davidson forever" tatovert på tømmerstokken av en arm, inntar sosionom-stolen. Når bybudet med konsentrasjons-vansker, inntar laboratoriet, hvor han sjonglerer virus og bakterier om hverandre. Når den løsemiddelskadde maler’n inntar flygeleder- posten på Værnes lufthavn. Og når den hyperaktive Spinning-instruktøren overtar ansvaret for fysisk fostring ved et av våre eldresenter.
Da kan samfunnet angre da. Det hjelper ikke å si "Ooops!" da nei.

Ta dette som en liten advarsel, slipp for all del ikke Studenten løs på samfunnet uten først å ha vurdert alle aspekter ved en slik handling. For å sitere en av vår tids, ja for ikke å si tidenes største tenkere og filosofer:-Ludvig:"Det er fali’ det."

Ord til ettertanke.