For det første vil jeg takke foreldrene mine for at de valgte å få meg. Takk for at akkurat jeg fikk bli det minste av barna. Lillesøsteren som alltid fikk de minste porsjonene mat og godteri, og hun som alltid måtte arve klær istedenfor å få nye. Hun som fikk det minste rommet.

 

Men rommet mitt skal jeg ikke klage på. De valgte faktisk å flytte fra Nord-Norge til Oslo, og jeg vil heller ha et bøttekott i Oslo enn en hel toppetasje i Nord-Norge. Du kjenner kanskje ikke noen nordlendinger? Det skal du i så fall være glad for. Nordlendinger er som gamle mennesker, ekstremt irritable og den minste kommentar kan gi en eksplosjon av banneord og kallenavn fra et enormt utvalg av kjønnsorganer fra forskjellige dyr.

 

Så takk gud for at jeg slapp å bli en av dem. Jeg er nå en ordentlig Oslo jente. Café er et must, og dagen min fungerer ikke uten en kaffelatte med hasselnøttsirup. Hva skulle jeg gjort om mor valgte og ikke gi meg månedslønn? Uten de 3000 kr ville ikke livet vært verdt å leve. Det er det som er fordelen med å være skilsmissebarn skjønner du. Du har to foreldre med egen inntekt som du kan mase på. Sier den ene nei, spør du den andre. Sier den andre nei, forteller du at den ene aaalltid gir deg det du vil ha. Det kan ofte bli en liten konkurranse. Begge foreldrene vil være den mest gavmilde og snille. Jeg takker i hvert fall ikke nei til to rom, to PCer, to skap med klær… listen fortsetter og fortsetter. Takk for at dere går etter det barnslige konkurranseinstinktet deres. 

 

Du har kanskje foreldre som gjør deg litt flau noen ganger. Møt faren min så føler du deg nok bedre. I slutten av 40 årene fikk han en liten midtlivskrise da han valgte å kjøpe seg BMW og tok en tatovering midt på overarmen. Han liker også å kle seg ut som en norsk elvis-wannabe-sanger som jeg ikke husker navnet på. Damenes Jens eller noe lignende, kleint. Så velger den eldre mannen å danse i bar overkropp foran vennene mine. Herlig! Hvorfor bry seg om sin datters sosiale status liksom?

 

Mens moren min er en helt annen sak. Hun er litt som en nordlending, bare uten banningen. Det finnes ikke noe som heter å ha en diskusjon med henne. Hun velger heller å skjelle deg ut til du holder kjeft. Og når du tror du er trygg… BAM! Så har du husarrest.

 

Begge foreldrene mine valgte å bli leger. Det har vært totalt unødvendig, så grasiøs som jeg er. Men en fordel er alle pillene vi har. Hver gang jeg er småsyk kommer mor med en håndfull piller som jeg knasker i meg som den lille pillemisbrukeren jeg er. Så føles alt bra igjen og jeg flyr over regnbuen på enhjørningen min.

 

Gjennom tidene har jeg blitt lappet og sydd sammen, drukket og spist en rekke medisiner, og likevel er jeg delvis frisk og rask den dag i dag. Foreldrene mine har valgt gode skoler og bosteder til meg, og jeg har fått en ordentlig oppdragelse. Ellers har de stort sett latt meg være selvstendig og velge hva jeg selv ville. Noe som både har påvirket meg negativt og positivt. Akkurat som den gangen jeg ville bleke håret mitt selv. Joda, jeg fikk lov og jeg gjorde det jeg ville. Et godt eksempel på hvordan man lærer av sine feil.

 

Videre utdanning har de også latt alle barna velge selv. Det har resultert i at ingen av oss aner hva vi vil gjøre med livene våre. Jeg har 0 idé om hva jeg vil bli, så jeg følger min også uvitende søster sine fotspor og tar realfag på Hartvig Nissen. Kun fordi vi begge bare elsker å skjære opp griseinnvoller i biologien. Så kan jeg jo herme etter bror og da. Etter 3 års videregående skole, få meg jobb i en skobutikk. Eller som søster i fiskedisken på COOP. Livet mitt til nå har vært fantastisk, og fremtiden min ser ut som solen. Alt takket være mor og far.

 

Kilder:

Kontekst basisbok

Forberedelseshefte