For noen uker siden tenke jeg; nå må jeg se til å dra meg til tannlegen å få satt inn noen visdomstenner. Er det noe jeg trenger så er det farsken meg det.

Tannleger er noen rare folk. De kan ikke være friske i hodene. Mange års helt frivillig utdannelse for å få rote i kjeften til folk. De kan umulig være vell bevart i skallen. Leve av å stå der med hodet sitt langt ned i drøvelen på ett fremmed menneske å borre, grave, pusse og rive og trekke ut å de vet at det er vondt.

De smiler når de ser at du har smerter å da sier de; bare litt til, bare litt til, sier de 20 ganger. Det er mye det. Det er ikke bare litt.

Også lyver de. Slapp av sier tannlegen min, dette skal ikke gjøre vondt. Hva vet han om det? Ingenting tydeligvis. Han befinner seg på den rette siden av torturinstrumentene. Så smiler han og setter i gang kompressorer og alt som verre er med i magesekken min. Etterpå så sier han; det gikk jo fint. Hva vet han om det? Ingenting! Når jeg kommer ut på fortauet så finner jeg ut at jeg har med meg begge armlenene fra stolen hans.

Og når skal tannlegene forstå at det er ekstremt vanskelig å snakke, når du har kjeften full av luftrør, sugerør og metallbiter, vattdotter og skrujern og spett og rørlegertenger og en halv traktor. Hvorfor må han da spørre om hvordan jeg har hatt det på skolen i dag? Han gjør det bare på jævelskap.

Og jeg har ingen tro på at tannlegene gjør så godt de kan. Hvis de hadde gjort en skikkelig jobb så hadde vi ikke trengt å gå til tannlegen noe mer. De hadde blitt arbeidsledige. Tannlegene hiver amalgam, marsipan, og fiken og dadler inn i kjeften din slik at de er sikret arbeid i årevis fremover. Men altså nå må jeg komme til poenget.

Jeg satt der i tannlegestolen med kjeften full av en halv traktor, to fôrhøstere og en septiktank, plutselig våknet jeg til live igjen, og det jeg ser er et glimt av tannlegen med noe som ligner på en sirkelsag i handa, på vei inn i munnen min.

Da får du nok.

Du blinder tannlegen med en tannkremsprut og biter deg løs fra reimene med de nypolerte tennene dine og truer sekretærene tilbake med et handspeil og et pirkeinstrument før du hoster opp ett par bomullsdotter og kaster deg ut døra. Ut i friheten, ut i lykkens land, og ut til tannpina som kommer til å plage livet av deg og gjøre deg til en evig suppespiser. Ikke det at det er det verste som finns…

Så er det bare å vente helt til neste gang du bør ta deg en tur å hilse på tannlegen å kanskje få satt inn ny visdom.