Det var Lørdag morgen. Jeg våknet tidlig opp, ved syv tiden tenker jeg. Jeg kledde raskt på meg. Kledde på meg og kledde på meg, jeg fikk i hvert fall underfilla, t-skjorta og sokkene mine på meg. Uansett, jeg gikk opp for å spise frokost da jeg så at jeg hadde fått et kort fra tannlegen. Tannlegen er kanskje ett drømmested for noen, men for meg? Tror ikke det. Når man sitter i den oppvarmede stolen med et forferdelig lys mitt i fleisen og tannlegens deilige kaffeånde pustene mot seg også sier han gap opp og begynner å rote nede i tennene på deg, da må man lære kunsten ved og kunne lære og drømme seg bort, for og glemme all smerten man får.

Etter frokosten måtte jeg pusse tennene fordi jeg ikke var så flink til å pusse dem. Tennene mine var smell gule. Jeg pusset og pusset, men fikk ikke det banan gule belegget bort fra tennene mine. Det satt helt fast. Jeg prøvde til og med en stålbørste uten at det hjalp noe. Klokka to fikk jeg time. Jeg gruet meg som bare det fordi at jeg visste at jeg hadde hull. For vær gang jeg satte de banan gule tennene mine i en saftig is, da iset det som bare det. Det var akkurat som om en sylskarp kniv skjærte nede i gommen min. Klokka var blitt ti på to og jeg tok på meg bukse, genser og de feminine platåskoene mine. Så traska jeg nedover mot tannlegen. Klokka var blitt et på to og plutselig så jeg den hvite ”tannlege” døra. Jeg tenkte at dette er veien til helvete, bokstavelig talt. Jeg lukket opp døra og så uhyret selv nemlig tannlegen. Det første jeg la merke til var den hvite frakken, de brune tøflene og det stygge gliset. Jeg satte meg ned i tannlegestolen. Det første han gjorde var å riste på hodet og sa at her må det pusses. Han begynte med pussemaskinen og begynte så å pusse bort det banan gule belegget mitt. Jeg så bare de forferdelige brillene hans og bak dem så jeg noen sinte tannlege øyne. Så kjente jeg den vidunderlige kaffeånden hans. Jeg kjente at svetten bare rant nedover i buksene mine. Akkurat som Niagara kanskje?

Da han var ferdig med å pusse tennene mine iset det i tennene mine. Så plutselig sa han at her må det borres. Han sa at jeg hadde tre hull. Jeg tenkte: hjelp hva vil skje nå?. Da han trakk opp borret skalv jeg av skrekk. Akkurat som et jordskjelv på 1,5 på Richters skala. Så trakk han opp borret å satte det inn i kjeften min. Jeg fikk ikke bedøvelse engang. Så jeg skjønte med engang at denne tannlegen var et mareritt, akkurat som alle de andre tannlegene. Han borret og borret, jeg kjente at han tok i mye mer enn det han skulle. Det gjorde vondt som bare det. Han brydde seg ikke om det gjorde vondt engang, men det er vel sånn tannleger er. Jeg prøvde å drømme meg bort da jeg lå i den oppvarmede stolen. Jeg drømte at jeg var på en øde øy fullt av gull og pene damer. Det var en fin drøm tenkte jeg da jeg lå og skrek i tannlege stolen. Etter ca 20 minutter var han ferdig med borringa. Jeg ble letta, men det hamret i tennene fortsatt, men isingen var borte. Jeg vet at tannlegen er der for at han skal hindre at jeg får hull, men jeg er ikke glad i tannleger allikevel.

Tannlegen sa at jeg måtte passe bedre på tennene mine. Jeg bare jattet med og sa at jeg skulle gjøre det. Jeg gikk ut og det eneste jeg så var det ekle tannlege gliset med den ”herlige” kaffeånden. Så gikk jeg ut døra og tenkte at det var 1 år til neste gang. Jeg trakk av en beslutning der jeg gikk, og det var at jeg skulle prøve å passe bedre på tennene mine, men ville jeg egentlig det?