Tiden går… det har den alltid gjort, men nå virker det som om den har bestemt seg for aldri å komme tilbake igjen. Eller i alle fall når, og hvis, den kommer tilbake så flyr den inn døra, hilser fort på folket, sluker en kaffer eller ti og ut igjen på den andre siden, dobbelt så fort, før noen i det hele tatt har fått tid til å registrere at den har vært der. Og gjerne uten å åpne døra først. Uansett hvor raskt vi greier å gjøre ting så tar tiden oss alltid igjen.

Ta reiser for eksempel. Før så hadde man hest og kjerre, man gikk til fots osv. og man hadde alltid nok av tid. Nå har vi fly, høyhastighetstog og – båter, og raskere og raskere biler. Og uansett hvor fort du reiser, så er du alltid litt for seint ute når du endelig en gang kommer fram. Det slår aldri feil. ”Flyet reiser da og da, det er fremme til den og den tiden, og konferansen begynner da.” Du har massevis av tid før flyet tar av når du reiser hjemmefra, men må alltid løpe gjennom terminalen for å nå flyet. Og når flyet er fremme, i tide, så ender du like forbanna fullt opp med å beine som en gal gjennom terminalen og kjøre som et svin for å nå konferansen.

”Man gikk…” enda en ting som ser ut til å ha gått av moten, sammen med en haug andre ting. Nå hvis en person skal fra ett sted til ett annet så går man ikke. Hvis du hadde vært i stand til å fryse bildet, så hadde det vært som tatt ut av en ”Road Runner” – tegnefilm. Med litt færre fjær og fartsstriper. Og minus en psykopatisk prærieulv som prøver å ta livet av dem.

Og ungene…

Nyfødte babyer lærer ikke å gå lengre, de hopper rett fra hurtigkrabbing til sprint. Og setter ikke ned tempoet før de ligger i kista. Og allikevel har de ”for dårlig tid” nesten hele livet.

En gang i tiden ble det påstått at ’økonomisk vekst’ ville legge grunnlaget for en kulturell oppblomstring. De som hadde peiling, eller i det minste lot som om de hadde det, sa at;

”Når folk var blitt befridd for materiell nød og hadde lagt kampen for tilværelsen bak seg, ville de kunne vie seg til kulturen og de skjønne kunster, filosofi og stille meditasjon.” Eller som mennesker på litt mindre, og svakere, stoffer ville sagt: de ville kunne slappe av. Vel, så feil kan man ta.. Er det noe folk flest har lite tid til i dag er det å slappe av. Man har faktisk hastverk med å få slappet av for å være klar til neste runde med arbeid… At folk skal stresse for å slappe av blir bare feil.

For å si det kort og galt: jo raskere vi er i stand til å gjøre ting. Jo fortere vi kan komme oss fra A til B, jo raskere vi kan lage middagen og vaske opp, jo dårligere tid får vi til å gjøre disse tingene. Vi blir mer effektive, men allikevel får vi dårligere tid. Hvis du tenker på det så er det egentlig litt komisk. Vi jobber som noen gale, og bruker mer tid på det, for å få råd til gjenstander som skal spare tid for oss. Dermed får vi ikke så mye tid til overs som vi skulle ha likt og siden vi i tillegg må bruke noe av denne tiden til å bruke disse tidsbesparende gjenstandene får vi atter enda mindre faktisk fritid.

Eller kanskje tiden ganske enkelt har gitt oss opp. Og grunnen til at vi har så lite tid til overs er at når vi endelig en gang får tjent inn litt ekstra tid så stikker den av med en gang den ser oss komme. Ok… litt usannsynlig, men på en måte så er det akkurat det som skjer. Vi bruker mer tid for å få litt tid til overs og dermed… ja, du skjønner poenget mitt.

Til slutt har jeg bare en ting å si… for å sitere Metallica: ”Don’t you leave me Father Time – take me with you!” God Natt.