”PIIP PIIP PIIP!!” Hyler vekkerklokka. Hver morgen. Mandag til fredag. Du kjenner deg kanskje igjen? Vi haler oss opp fra den trygge, gode varme dyna, og ut i den kalde mørke morgenen. Så ser vi på klokken. Ja, det er nå vi banner. For det første så må vi ha på sminken innen to minutter før vi springer rundt i huset og roper ”MAMMA, HVOR ER DEN BLÅ GENSEREN MIN!?” Mens banner vi gjentatte ganger. Sminken går fort, noen svarte klatter her og der, så er vi ferdig. Med brødskive i munn, jakka på slep og sekken halvveis nedover ryggen så kaster vi oss bortover veien. Vi har en tvangstanke; komme fram fortest som mulig. Jo før, jo bedre. Det er derfor vi småløper ned til trikken i dette øyeblikk.

Når vi er 50 meter unna, så ser vi trikken sakte men sikkert flyte bortover, vekk fra holdeplassen. ”Nei! Nå må jeg vente!” Tenker vi. Vi har jo aldeles ikke tid til å vente! Vi skal jo være på skolen minst 15 minutter før, hallo! Vi får panikk. Vi går rastløst fram og tilbake. Sjekker mobilklokka hvert 30 sekund. Hvert minutt teller. Når trikken kommer fem minutter senere, har vi ventet i en halvtime. Er det virkelig mulig at trikken kan bruke SÅ lang tid? Vi har jo et tidsskjema her! Trikken burde komme akkurat nå vi kommer. Ikke før, ikke etter, men PRESIS. Alt skal være nøyaktig, eller før presist. Kommer vi for sent faller hele meg, landet, verden, UNIVERSET sammen.

Selv synes vi heller ikke at trikken går fort nok, og vi irriterer oss over at den må stoppe på andre holdeplasser slik at enda en treg gammel mann (som bruker et år på å komme gjennom døren) kan stemple flexikortet sitt. Minst. Det er nå vi skulle ha hatt magi i fingrene! Bare med et lite ”knips!” så popper vi opp på det stedet vi vil. Da hadde vi spart mye tid da! Da hadde VERDEN vært et bra sted! Men for øyeblikket må vi holde oss til trikken. Trege trikken, med mange illeluktende folk som ikke vil gi deg plassen sin. Når det nærmer seg jernbanetorget, så prøver vi å stelle oss så nærme døren som mulig. Selv de få sekundene som det tar å vente på å komme seg ut, er verdt både armer og bein. Her snakker vi om at TID er PENGER dere! Og mister vi tid mister vi penger. Og penger er den største gleden i livet! Vi får panikk. Nei, vi må aldri miste penger. For da mister vi gleden og livet vårt. Penger er verdt alt, uansett pris. Vi sniker oss litt lengre fram mot trikkedøren.

Vi har greid det igjen. Vi puster ut, og ler når vi ser at klasserommet er halvtomt. Lærerne er ikke kommet enda. Du har minst 15 minutter på deg før lyset blir slått på. Og NÅ skal vi bruke ALL den tiden vi sparte opp, på en kopp KAFFE! Ah. Tross for vondt i foten, en revnet jakke (for ikke å snakke om at vi veltet handleposen til en forbipasserende) så betyr denne lille stunden med Kaffe Latten alt. Pust inn, pust ut.

Skoledagen går sin gang. Vi prøver alltid å slutte litt før. Vi tar alltid heisen, siden den sparer tid. Kafeteriaen tar vi alltid den køen med minst folk i. Åh, i går var det den frekke gutten foran oss som tok den siste nuddelpakken! Vi fikk jo INGENTING! Snakk om frekke folk som gjør verden så urettferdig. Folk SNIKER til og med! Jeg mener, snike. Det er jo akkurat det samme som å stjele. De stjeler tid fra oss bakover i køen! Og stjeler de tid, så stjeler de penger. Ikke rart at man reagerer! Tyver liker vi hvertfall ikke, det sier til og med bibelen. (selv har vi ikke lest den, for det rekker vi ikke).

Hjemme spiser vi Burger King, igjen. Vi har kjøpt to Big Whopper menyer. Har man ikke tid til å lage mat, så kjøper man fast food. FORT mat, betyr det. Kunne det være mer passende? Folk sier at det burde hete Fat food, i stedet. Jeg ser virkelig ikke poenget. Gjenspeilet vårt er selvfølgelig tykkere enn det var før, men det skader vel ikke! Ting som hjertestans og sukkersyke kommer ALDRI til å skje med oss, selv om det skjer med andre! Vi skrur på tv-en. Vi har nøyaktig 15 minutter før sengetid. Nyhetene handler nok en gang om kollisjoner på motorveiene, etter dagens rushtid. Så legger vi oss nok en gang i dyna, som nå er kald. Tidsplanene gikk nok en gang ”after schedule” som det heter så fint på engelsk. Vi strekker ut armen, og setter den lille på knappen på vekkeklokka opp. Vi legger oss ned, lukker øynene, og venter på de tre pipene nok en gang skal vekke morgenen. Jo fortere desto bedre.