Ting jeg rett og slett bare må gjøre, er noe jeg ikke kan fordra! Det er liksom ikke helt meg å gjøre ting. Men det å sitte i sofaen og se på, er heller ganske kos. Men det synes ikke min mor. Når hun skal støvsuge for eksempel, sitter hun på fryktelig musikk! Musikk som ”Oslo gospel quire”, Anastacia, osv.. Og det verste er at for å høre noe av spetakkelet, skrur hun ekstra høyt opp. Slik at man blir tvunget til å høre på! -Fryktelig? Ja!

Det er sikkert mange som må lide slik som meg. Og en ting må nevnes, det hjelper ikke å klage. Det fins ingen løsning, ingen kur på problemet! Man får bare en setning som: -Har du lyst å støvsuge kanskje?

Ting jeg hater å gjøre, men som må gjøres, er bland annet: stå opp, lage mat, reise meg mens jeg ser på TV, ukens oppgaver i hjemmet og en god del mer! Jeg skulle hatt en robot. Roboter er kule. De gjør liksom det de blir fortalt med en gang. Jeg kan ikke se meg selv som en robot. Selv om det hadde vært gøy å være like sterkt som en robot, er det nok ganske stress! En eier som har brukt masse penger på en robot, der roboten svarer jeg gidder ikke nå, er nok ganske missfornøyd. Egentlig så er fellesbeteignesen min for slike ting ”stress”. Det er stress fordi jeg ikke vil eller har lyst. Å gå fra en sløvende eller sovestilling i sofaen eller sengen, til en oppreist stilling kan være fryktelig! Hvert fall om morgen! Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke trenger å spørre om noen kjenner seg igjen slike situasjoner.

Lekser er også en kjempegøy ting! Hver gang jeg sitter meg ned for å gjøre lekser, ser jeg alltid like mye fram til å bli ferdig. Lekser stjeler fritiden til oss aktive ungdommer som sliter oss i hjel for å overleve hverdagen.

Så kommer vinteren, og når den sitter inn slår gå-sesongen til for fult. Om sommeren klager jeg ikke. Fordi da har jeg min trofaste venn, sykkelen min. De andre syklene jeg har hatt har hvert mongo, og har til slutt blitt stjålet. Stakkers tyver, hva skal de med dem? Mens den sykkelen jeg har nå fungerer fint. Når snøen og isen kommer må jeg parkere min gode venn langt inne i garasjen. Og rett og slett vente på bedre tider.

Min mor er flink å kjøre meg her og der, men hun gidder jo ikke alltid. Jeg tilbyr meg fint å kjøre selv, noe jeg aldri har fått et ja på. –Du får gå selv. Hør hvor trist det ordet lyder! Gå! Gå, gå, gå. Huff, jeg hater det ordet. Jeg har jo ikke noe valg. Jeg må rett og slett gå til bussen og venner.

Livet er ikke enkelt! Men uansett hvor stress ting er, så trøster jeg meg selv med at andre sikkert har det mye verre. Og om noe må gjøres, enten gjør det selv, eller vent til noen andre blir sur og gjør det for deg!