Tomrefjordpostens eget ansikt, Redaktør Ole Alexander Ulvestad, har høstet stor begeistring for sine lange foredrag på torvet med temaet "Tomrefjord - der sverdet skar og skaller brast", bastert på egne tolkninger av de eldgamle Tomrefjord-sagaene. På eget initiativ har han vedtatt å generøst presentere et utdrag der nysgjerrige lesere får et berikende innblikk i hva det innebar å være Tomrefjording for tusen år siden...

Vikingene var et blodtørstig folk. De herjet, plyndret og voldtok alt som kom ideres veg, aller mest ugjestmilde bosetningen, stedet der mjødet var mørkest og nettene lengst, frostlagte og forblåste Tomrefjord.

Ja, de var fryktet, mektige Halvgal Ulvestad og hans menn. Halvgal styrte med hård hånd, det vil si det som var igjen av den etter at hans høyre hånd, Marthur Hammerbäck, hadde tygget på den.

Stadig var Tomrefjordingene på tokt nede i Vestnes og forsynte seg grovt med treller. Det var mye mat på en trell den gangen, og det kom godt med, for Tomrefjord-vikingene var sultne menn. Særlig sulten var kanskje nevnte Hammerbäck, som en gang spiste syv Vestnes-treller før noen fikk satt seg.

Vintrene var harde den gangen, og ofte måtte man klare seg uten annen mat enn mose og fluesopp i månedsvis. Da var det godt å ha mjød. Det gikk endel mjød den gangen. Vanligvis lagde man mjød av korn, malt og humle, men i Tomrefjord var det altfor trekkfult for humler, slik at man stedet brukte veps, som sjelden rakk å dø før brygget var ferdig gjeret. Mjødet i Tomrefjord var så vondt at det måtte svelges ned med orm og mark mens to mann med klubbe passet på at alt gikk ned. Og gjorde det ikke det, havnet man enten under isen i Tomrefjordslågen eller fikk skallen knust (eller begge deler).

Det var kaldt i bygda på denne tiden. Hadde man hatt termometer, ville man fort målt temperaturer ned mot både sytti og åtti kalde. Isen lå jo til sent i september den gangen, men dette er noe usikkert da de fleste frøs ihjel før de rakk å fortelle det. Og tre hundre år etter kom svartedauden til gards og tok resten.