I den senere tiden har det vært fokusert mye på toppidretten. Temaer som doping, prestasjonspress og kommersialisering har stått på tapetet. Mange mener at idretten ikke lenger er hva den var - en sunn, positiv aktivitet. Det er slutt på den tiden da norske toppidrettsutøvere føk forbi en mengde tilskuere på treski iført hjemmestrikket lue og vadmelsnikkers. Dagens toppidrett er preget av næringslivets iherdige forsøk på å markedsføre nettopp sitt produkt, eller sitt merke - For å tjene mest mulig penger. Deltakerdraktene er fulle av reklame. Mange av utøverne har til og med sine egne kleskolleksjoner. Skistadion er fylt med reklameskilter, og tv-rettighetene selges for millionbeløp. Til og med vår egen statskanal, som vi selv finansierer via lisensen, sender reklame. Her kalles det imidlertid "sponsing", noe som ikke går under reklame - sånn rent juridisk.

Det var ikke akkurat det juridiske som stod høyest på listen da jeg selv ruslet opp unnarennet på hoppbakken med hoppskiene, av type Åsnes på skuldra. Startnummeret var iført det første av reklame i idretten: Forretningsbankens logo fra 1989. Jeg var heller ikke ikledd den siste kolleksjonen fra noen av topputøverne, snarere min mors egen strikkekolleksjon. Vi hadde jo heller ikke videomåling på den tiden. Målemennene stod nede i unnarennet og ropte opp til dommerne, som protokollførte lengdene. Selv fikk jeg bakkerekorden i 10-meters bakken i Steinfjellet, da dommeren hørte 15 meter, i stedet for 5. Det må nesten være den største idrettsbegivenheten i mitt liv, og for øvrig også en av de siste, da jeg kort tid etter sluttet med hoppingen. Synes å huske at jeg ikke lenger orket å bære skiene opp bakken … Den gangen ble vi ikke beskyldt for å ha tatt prestasjonsfremmende stoffer, eller doping, som det kalles - selv om vi hoppet langt. Jeg kan også huske at vi trente på å skrive autografer. I tilfelle vi skulle havne i verdenstoppen. Og verdenstoppen, det var gutta som turte å hoppe i den store bakken på hele 25 meter.

Vi nordmenn, som oppfant skiene, og som alltid har vært svært gode i skiidretten, skal selvfølgelig fortsette med dette. Det er en stor ære å være norsk skiløper, hvis man er god. Gjør man det dårlig derimot, er halve Norges befolkning i dårlig humør to-tre dager i etterkant. Det er gjennomsnittsnordmannen som benker seg foran tv-en med et stort glass brus, gjerne en frossenpizza, og norske flagg. Idrett er sunt, året rundt. Også foran skjermen. Det viktige er at vi gjør det bra, og at ikke våre erkefiender vinner. Svenskene f.eks, unner ingen seieren. Skulle en svenske vinne, beskylder vi ham først for å ha dopet seg, deretter skylder vi på tidtakingen, dårlige ski for nordmennene, og til slutt forsøker vi å få svensken disket fordi han brøt en av de oppmerkede strekene inne på stadion.

Jeg hadde en gang i tiden en samtale med ung tysk student, som reagerte på nordmenns oppførsel i forhold til det nasjonale. Han påpekte at vi var svært oppmerksomme på enkelte ekstreme grupper i Tyskland, som satte de nasjonale symbolene høyt. Selv derimot, hadde vi ingen hemninger på 17. mai eller i skiløypa, mente han. På grensen til nasjonalister, kalte han oss. Jeg kan selv være enig i at vi noen ganger overdriver dyrkelsen av det norske, som omfatter både flagget, toppidrettsutøverne og brunosten. Men til tross for dette lar vi ikke vår storhet gå utover andre. Vi er gode, mye bedre en de andre, men vi går ikke fysisk til angrep på noen, og undertrykker heller ikke enkeltmennesker eller grupper. Men all "snillismen" til tross - vi mener vi er best!

Gjennom mange år har tradisjonsrike arrangement som Holmenkollstafetten og Hovedlandsrennet blitt arrangert. Jeg husker tilbake den gangen da en kamerat av meg var maskot for Hovedlandsrennet i Granåsen i Namsos. Oppgaven hadde han fått fordi han vant et hopprenn som ble arrangert på kirkebakken i sentrum. Jeg glemmer aldri hvor misunnelig jeg var, fordi han vant, og ikke jeg. Arrangementet står i sterk kontrast til dagens overdådige mesterskap og olympiader. Norge var et av foregangslandene med de Olympiske Leker på Lillehammer i 1994. Vi arrangerte tidenes dyreste og flotteste arrangement, men ble allerede to år etter slått langt ned i støvlene. I dag brukes hundretalls millioner på arrangering og markedsføring av toppidretten. Det som engang startet i norske fjellbygder med naturopplevelser på ski, har blitt til en forretningsidé som stadig flere gjør penger på.

Det er med en rynke pannen jeg konstaterer at treskia, Norges stolthet, har blitt byttet ut med superlette og kraftige fiber-karbon-glassfiberski, eller hva de nå heter. Bambusen er for lengst byttet ut med sterkt lettmetall, og lærtrinsene lages i plast. Utøvernes ferdigheter måles i doping og penger, mens vi som passive tilskuere blir bombet med reklameinnslag for all verdens produkter.

Jeg forstår i dette øyeblikk hvor heldig jeg er, som har bakkerekorden på 15 meter i Steinfjellbakken.