En av de verste tingene jeg har opplevd i livet var da jeg begynte på ungdomskolen.  Jeg hadde akkurat kommet meg bort fra barneskolen, slet med å passe inn blant de kule ungdomskole jentene. Følte meg som en kameleon som skifter rolle etter hvem jeg var sammen med. Liker de meg, sånn virkelig? Og hvem er egentlig jeg? Og akkurat i denne mest skjørlige tiden i livet mitt skjer det verste.

Jeg sitter til tannlegen og tar rutine sjekk. Tenker på den fine gutten i niende og håper han vil be meg på høstballet da tannlegen sier ”Så fine tenner du har. Det eneste er vel at du må få tannregulering snart”. Det føles som om en elefant setter seg på brystet mitt. Jeg får ikke puste. ”Hvaaaa!? Når? Nå? ” roper jeg ut. Hvorfor meg, hva har jeg gjort for å fortjene dette.. Livet mitt er ødelagt.

De neste dagene går sakte. Jeg tenker på dem som om de var de siste dagene i livet mitt. Smiler mine siste smil og spiser mye uten å pirke meg i tennene etterpå. Livet var så bra. At jeg ikke har satt pris på dette før!

Dagene går sakte forbi. Det er torsdags kveld og jeg ligger i sengen min og tenker på neste dag. Får ikke sove. Tankene flyr gjennom hodet som små jetfly med hver sin banner med spørsmål på. ”Hva kommer til å skje nå? Kommer noen til å like meg? Kommer jeg til å bli en utstøtt freak?”. Jetflyene bare krasjer inni hodet mitt uten å få noe svar. Jeg gruer meg, dæven så jeg gruer meg.

Neste dag er jeg i transe, alt går i slow motion. Jeg ankommer kjeveortopedkontoret med hodet til brystet. Det går et par minutter mens jeg titter på bilder av stygge unger med regis. De gliser akkurat som om de hadde fått på diamanter. De har blitt lurt. De er stygge og det kommer jeg også til å bli.

”Nå er det bare å komme inn” hører jeg en lystig stemme sier mens den traller videre. Kvalmt.  ”Ok, det var det. Goodbye world, remember me” mumler jeg for meg selv mens jeg går inn. Lukta kommer osende mot meg. Lukt av munnhuler med regis på. Æsj.

Jeg setter meg i stolen mens jeg titter på de hundrevis av avstøpningene han har framstilt foran meg. Lurer på om han er stolt av dem. Om han viser dem til barna sine og forteller og peker på hvilke feil de har mens familien spiser fiskepinner. Mens barna som har reguleringen, sitter hjemme i sin egen stue og spiser middag. Og tar ut de siklete strikkene av munnen, og legger dem pent på tallerkenen mens mor og far mister appetitten. Ja, barna er sikkert kjempe stolte og fornøyde.

”Der var det gjort! Du var jo så flink. Dette ble jo såå pent” Forteller kjeveortopedmannen mens han smiler. Smiler med smilet sitt. UTEN regis. Han kan godt si det er pent, er ikke han som sitter med en svær melon under leppa.

Jeg titter meg i speilet. Lyset reflekterer i reguleringen og tilbake i speilet slik at det blender meg. Flott. Gleder meg til jeg skal ta skolebildet.

Munnen min har vokst en halv meter ut i bredden. I profilen min ser jeg ut som en ape. Jepp, der var livet mitt over.

Jeg rusler sakte bortover til andre timen. Med halve hodet godt gjemt under jakka, med hetta på som en annen Kenny i South Park. Setter meg rolig på plass på pulten min i klasserommet. Fikler med fingrene og håper ingen har lagt merke til at jeg var borte. Timen går uten problemer også kommer friminuttet. Da kommer knisinga her å der. Og plutselig hører jeg lyder over alt. ”tuut tuuut” og ”når går toget? haha” brøler Stian i klassen. Det er som om hele klassen har ventet på julaften. De har gått rundt og gledet seg. Ventet på det store øyeblikket. Når skjer det, hva kommer til å skje? Alle begynner å le. De smiler og peker på meg. Føler jeg er et merkelig dyr som er på utstilling i en dyrepark.

Etter et par timer går det over. Men jeg er enda flau. Tørr ikke si noe til noen i løpet av dagen.

Jeg kommer meg hjem med en mørk sky hengende over hodet mitt. Føler bandet Travis synger direkte til meg med ”Why does it always rain on me”.

”Har du fått regulering nå! Neimen så morsomt” roper mamma, rimelig fornøyd. Jeg gir henne et drepende blikk mens jeg setter meg til bordet. Vi spiser koteletter og alt går som vanlig. Mamma smiler og hopper opp og ned fra stolen for å hente ting til pappa. Som om hun hadde mark i ræva. Pappa har gjemt seg bak avis nr fjorten for i dag. Det virker nesten som om han ikke vil prate med oss? Merkelig.  Lillebroren min griser med maten, og synger en bit av et refreng av en sang han har lært i barnehagen. Det er tydeligvis noen som har satt han på repeat.

Jeg får ikke til å spise. Det er for vondt. Jeg føler meg som en treåring mens jeg skjærer maten opp i småbiter og legger dem bakerst i munnen. De er så ømme at det føles ut som om de skal dette ut for hvert sekund som går. ”Hvordan gikk det på skolen i dag da?” mumler pappa bak avisen. Jeg skal akkurat til å svare før mamma setter i fliringa. ”haha, du har masse i tennene, nei det må du ta bort!” roper mamma mens hun tydeligvis holder på å le seg i hjel. Jeg forsøker å pirke meg i tennene mens jeg prøver hardt å tenke på hvor heldig jeg er som bor i Norge. Heldig. Heldig. Heldig.

Hele dagen er bare vond. Vond når jeg står, vond når jeg går, vond når jeg spiser, vond når jeg ikke spiser og vond når jeg sover.

Jeg går flere måneder med den samme høye selvtilliten. Men en dag da jeg går til klasserommet mitt, møter jeg drømmegutten Jens som går i niende. Han smiler til meg, med den nydelige regulerings frie tanngarden, og jeg smiler tilbake. ”Neeeeeeii!!! Hva har jeg gjort?” tenker jeg. Han begynner å le og dulter borti de andre med-perfekte-smil kompisene sine. Tårene mine flommer ned som en foss. Jeg setter meg på gangen mens jeg legger litt voks inn på de kjøttfulle sårene i munnen. Plutselig kommer Marcus i parallell klassen og setter seg ned. Jeg prøver å smile mens jeg holder foran med hånden. Han smiler også med en tannregulering som blender meg. ”Det går fint, jeg har også nettopp fått det. Men det blir bedre etter hvert.” Sier han mens han kysser meg på kinnet. Jeg er i regulering himmelen.

Vi kysser og sitter oss fast i hverandre. Det er vel sant det de sier: Like barn med regis leker med regulering best.