Presset på norske husmødre er et kapittel for seg selv. På grunn av denne globaliseringen alle snakker om, har hun fått mye nytt på agendaen. Nå er det ikke bare påsken og 17.mai hvor hun må stå på pinne for alt og alle, men også i hverdagen har hun fått mer arbeid som følge av at kommunikasjonen utbedres mellom kontinentene. Bare tenk på middagen. Før i tiden holdt det med fiskeboller og kjøttkaker, men nå krever vi mer eksotiske retter og sammensetninger. Nå skal vi ha indisk Chicken Tandoori, Curry-gryter og hjemmelaget pizza hver lørdag. De gamle tradisjonene er nesten borte. Nå skal plutselig mannen gjøre halvparten av arbeidet i hjemmet. Likestilling kaller de det, men egentlig likner det mer på tortur. Ikke av mannen selv, men av de som faktisk må rydde opp etter han etter han har ”vasket” og laget/rørt sammen noe mat.

Vi holder jo selvfølgelig enda våre egne gode gamle tradisjoner ved like. Som å bo oppe i fjellene og å konsumere et halvt smalahove sammen med en ”liten” akevitt og gode venner, samtidig som vi forteller alle om hvor vellykkede alle er. Vi liker altså å tro godt om oss selv, og helst om det er noen utenfor landets grenser vi snakker med. Om vi sitter i skiheisen i Alpene, og noen kinesere nevner Bjørn Dæhlie med dårlig aksent, så kjenner vi en stolthetsfølelse uten om det vanlige. Vi er fanatisk stolte av det landet vårt utretter. Vi har, i tillegg til Bjørn Dæhlie og Alexander Rybak, stått for mange gjennombrudd gjennom historien. Tenk bare på utfallet om Lille Ole hadde stått på kjøkkenet en tidlig tirsdagsmorgen for å lage seg skolemat uten den livsviktige ostehøvelen. Han måtte ha skjært ost med kniv som en og annen tulling og sikkert endt opp med en dyp rift i leggen og med nesa godt plantet på brødskiva. Eller om Harald, som jobber i manpower, ikke hadde hatt bindersen? Da kunne han jo funnet på å bytte ut Cv-en til Helsesøster Hilde med Direktør Petter, så ingen av dem fikk jobben de ville ha. Begge tilfellene ville jo vært helt katastrofe, så vi priser oss lykkelige over de fantastiske oppfinnerne som har stått ut av mengden og funnet opp livsviktige redskaper som gjør hverdagen verd å leve.

Alt i alt, vet vi at vi er best og at vi aldri ville gitt opp vår plass i den store verden. Kulturen vår er som Tine melk, man må bare ha det. Vi nordmenn vet bedre enn noen andre at å sitte med lusekofta en kald vinterkveld er det varmeste og koseligste som finnes. Vi kan sitte ute i det alltid så friske været mens vi hilser på isbjørnen som så lystig spør guiden om når fjordene åpner.