At tida fra man er ti til tjue år kan være en vanskelig, ja, direkte frastøtende periode for oss mennesker, er et anerkjent faktum. Dette grusomme tiåret omtales også med vemmelse som puberteten eller tenårene. Alle har vi fått føle på kroppen hvor tungt og stundom pinefullt det er å måtte leve med alskens foreldre, stilongser, og poteter i nesten en hel mannsalder. Det er i sannhet en manndomsprøve av kaliber. Men det som bekymrer meg, er at ungdom i andre land, spesielt i den tredje verden, ikke viser sympati eller medfølelse med deres forkomne medvandrere i Norge. Kanskje de ikke bryr seg om oss, vi som virkelig får smake verdens vrede, i det hele tatt?

Om man foretar et raskt stikkordsøk i en avis’ artikkelarkiv, risikerer man å få sjokk. For det er ei gruppe mennesker i Norge, ja midt i blant oss, som har det verre og lider mer enn alle jordskjelvofrene i India til sammen, etter antall artikler å dømme. Spaltemeter på spaltemeter er skrevet om våre lidende barn, og de uoverkommelige problemene deres. Tenk på Lars fra Søndre Brumbakmo som ikke så annen løsning enn å ta sitt eget liv fordi alle i klassen hadde kulere mobilringelyder. Og på Pia fra Indre Reinmyrselv som rømte landet fordi hun bare hadde fem bukser, mens de fleste venninnene hadde minst ni. For ikke å snakke om Emil fra Øvre Holmkleiva, beæret med alle kvisers Mors nærvær midt på panna, som omkom i et siste desperat forsøk på å fjerne den uhelbredelige misdannelsen, etter å ha blitt oversett av helse- og velferdsstaten Norge.

Man merker tydelig når man er på randen av å falle ned i pubertetens dype kjeller. Problemene begynner å melde seg for alvor i 12-13års-alderen. Du kjenner at verden ikke lenger er slik du husker den fra barndommen. Foreldrene blir dummere, lærerne blir teitere, og Sesam Stasjon begynner å bli underlig kjedelig. Snart oppdager du at du har vandret på jorda i nesten fjorten år seende ut som en kandidat til tittelen ”Verdens verste Kropp”. Alle vennene dine har plutselig mye finere, kulere eller hippere ting en deg. Og på toppen av det hele identifiserer du klare symptomer på at du er infisert av den fryktede pesten kviser. Det finnes et uhorvelig utall bekymringer, problemer og vansker som enhver er nødt til å kunne takle. Som et mentalt vrak karrer du deg igjennom flere år med nød og elendighet. Lyspunktene er få, og mørket så stort. Men tro ikke du ser enden av tunnelen når du nærmer deg atten. Norske attenåringer sliter faktisk mer enn den gjennomsnittelige verdensborger. I alle fall de med bil eller moped. Om du forteller en attenåring fra Yemen om de beryktede norske bensinprisene, vil han få sjokk. Han vil nesten ikke tro det han hører. At det finnes noen attenåringer i Norge som må ut med over ti kroner for én liter bensin, vil ligge langt utenfor hans fatteevne. Det finnes faktisk noen så hjerterå statsledere som uten hensyn til folket, har besluttet å blodsuge uskyldige unge for noe så grunnleggende som å få kjøre rundt og rundt med fine jenter på slep. Realitetene er altså at man kommer ikke ut av denne mørke perioden før man er for voksen å regne. Lykkelig, men bitter over alle årene puberteten tok fra deg, kan du atter reise deg og atter kunne kalle deg menneske, etter alle fornedrelsene du har opplevd. Selv din verste fiende ville du ikke ha unnet en slik skjebne.
Etter de tunge årene har det kanskje kommet ut noe positivt. Du har lært deg å holde sammen. Være et medmenneske. Og i din absolutte medmenneskelighet tenker du på hva som kan gjøres for at ikke våre etterkommere skal ha det like ille?

Daglig hører vi om hvor viktig det er å hjelpe medmennesker i nød. Det er mulig å sende nødhjelp over svært store avstander på svært kort tid. En landsby i Kina kan forsørge en student i Texas uten problemer. De sier at å gi u-hjelp til de som lider og har det vondt, er en investering i fremtiden. Sannheten er at vi, de unge i Norge, har investert og investert i en årrekke for at for eksempel sudanere skal få innlagt vann eller en annen luksusinnrettning, uten å ha krevd noe til gjengjeld. Sudanerne har levd et godt og veldig beskyttet liv, og vet ikke om all urettferdigheten her i verden. De vet ikke om vesle Svein fra Telfjopen som er 15 år og ennå ikke har hår på tissen. De vet ikke om stakkars Lise fra Oslo-gryta som må ut med hele to ukelønner (!) for å få råd til en hardt tiltrengt genser med røde striper på salg hos KappAhl.

Jeg mener det er på tide at sudanerne kan begynne å gi litt tilbake. Gjøre litt i gjengjeld til oss stakkars nordmenn, som lenge har ofret både det ene og andre for å kunne bidra. Ja, det finnes faktisk noen ekstra hjertevarme attenåringer som har gitt hele 40 kr! Det tilsvarer én ukes fravær av Shells pølsemeny, det.! Selv om vi selv har lidd stor nød, har vi gitt uten å mukke. Sånn er vi norske tenåringer. Så å forvente litt hjelp fra ivrige sudanere til å komme i gjennom disse helvete-årene, er ikke urimelig.
Men det forutsetter at de vet hvem de gir til. Kanskje norske kjendiser som Erik Bye og Odd Børretzen kan besøke skoler rundt om i Sudan og være levende vitnemål på den medfødte forbannelse som herjer vilt blant jevnaldrende ungdom i det bittelille, kalde landet i nord. Det vil gi dem litt perspektiv på verdens urettferdighet. Så kan de grunnlegge organisasjoner som ”U-hjelp mot Nord” og ha store TV-aksjoner til inntekt for norske tenåringer, som da er sikret minst 250 kr. i ukelønn og har dermed råd til de mest livsnødvendige varene i kiosken på hjørnet. Kjendiser fra hele Afrika kan holde appeller der de forteller hvor lite som skal til: Bare halvparten av det sudanske stadsbudsjettet kan faktisk hjelpe ti tenåringer fra Altafjord å være kvisefrie i tre uker -sammenhengende! Og på alle gatehjørner henger det plakater som viser triste, kvisete fjortiser fra Norge som med innhulte øyne og vrengte lommer stirrer inn i et bugnende 7-Eleven –vindu, uten så mye som en tyggis å trøste seg med. Dette vil gi de sudanske ungdommene et stikk i samvittigheten, og få dem til å innse hvor privilegerte de egentlig er, som slettes ikke har kviser eller altfor utilstrekkelig ukelønn å bekymre seg for.

Og etter hvert som nødhjelpen kommer frem, med kvisekremer, ukepenger og fulle bensintanker, vil Norges ætlinger få en litt lysere framtid. De vil vinne tilbake litt av selvrespekten de så lenge hadde lett etter. Ofrene av amerikansk kommersialisme og kapitalistiske idéer vil få sin erstatning. Kvisepesten vil bli tilnærmet utryddet. Kanskje de til og med vil akseptere sitt eget utseende i pur glede over denne sudanske solidaritetserklæringen? Og vi unge vil takke de sudanske ungdommers gjengjeldelse, og glede oss sammen med de like engasjerte sudanske medmennesker, som igjen vil takke oss for oppvåkningen. For hvor langt ville det gått om Norges ungdom ikke hadde vært så solidariske og gavmilde og lite egoistiske som vi alltid har vært?
Ja, gi oss en slik gave, og la det være første steg på veien mot en bedre verden..!