Rundt år 2050 vil det norske språk være ”utvannet”. Det vil si at språket vårt ikke er vårt språk lenger, men en sammensetting av kebabspråk, SMS-språk, engelsk tull ball og en blanding av østlandsk og trøndersk. Det blir vanskeligere å uttale ord som hav, himmel og høst fordi bokstaven H er bare lov til å bruke i sammenheng med hest. Sjø blir ikke skrevet med ”sj” lenger, men med ”sh”, fordi Språkrådet i Norden klarte å gjøre en liten blunder. Ja, det var Språkrådet, med stor S. De er de som sitter øverste her i landet, og det med stor Ø.

 

Språkrådet har noen tøffe oppdrag. Toppsaken deres nå er å avvenne unge mot chatte-program. Flere og flere leverer inn eksamener med ”brb”, ”lol” eller andre forkortelser. Med all den TV-tittingen og PC-spillingen gir jeg ikke oss dårlig samvittighet for å prøve å spare noen sekunder på rettskrivingen her og der. Dette har utviklet problemer for lærere å tolke våre dypt gjennomgåtte tekster. Ingenting skaper mer forvirring enn forkortelser som ”omg” eller ”btw” for læreren når han sitter en helg for å rette eksamener før sommerferien. Alt ender som oftest opp med en lett forvirring og bunnkarakter forståelig nok.

 

Som alle vet er det norske språket delt opp i to forskjellige versjoner. Selvfølgelig er vi unge studenter pålagt til å lære og helst beherske begge. Nå er det satt i gang en aksjon for å få samlet disse versjonene i et språk, samnorsk, men det viser seg at for enkelte er dette også et problem. Det er blitt sagt og lovd av Språkrådet at vi skal få et samlet norsk språk, hvor vi kan skrive våre egne dialekter, men hvordan de skal få det til har jeg ingen aning om.

 

Island har valgt å ikke følge Norge sine fotspor. Norske ungdommer tilpasser påvirkningen av språket etter slik vi lever, mens nye ord blir gjort om for å høre islandsk ut på Island. Forståelig nok blir bare ordene uforståelig for de som ikke bor på øya, men når enkle ord som internett, på islandsk tölvufr, blir dirkete oversatt til svevende computer kan man si at det er ganske så ulogisk for oss nordmenn.

 

 

 

Navn har blitt et morsomt problem her i Norge. Greit nok at man ikke døper ungene sine for dyrenavn som Sel eller Hjort, men å ta vekk Bjørn var vell å ta litt hardt i? Vertfall når Märtha og Ari Behn fullt lovlig kan kalle sin neste datter for Mine Rosa Behn uten at noen protesterer høylytt.

 

Selv om ungdomsspråket på 70-tallet var en del annerledes, var reaksjonen av språket den samme. På samme måte som våre foreldre kritiserer vår utvanning med engelsk slag og chatte-språk, var det brukt mye ”lissom” og ”asså” for rundt 30 år siden. Selv de enkleste setninger ble vanskeligere å forstå. (”asså, jeg la meg tidlig lissom, men så lissom våknet jeg, asså”). Selvfølgelig kritiserer de gamle oss for å ødelegge det harde arbeidet de la ned det den gang de var ung, men om 50år kommer min generasjon til å kritisere våres barn og barnebarn f or deres uforståelige tungekrøll. Ungdom altså!