Vi er ikke lenger barn. Vi er på vei inn i de voksnes rekker. Så hvorfor må da alt gå galt?
Overalt kan du høre folk preke om ungdommen i dag og alt vi gjør galt. Godt voksne mennesker som er komt forbi tenårene, eller brytningstiden som de liker å kalle det mens de rister alvorlig på hodet og sukker over dagens ungdom, prøver å forstå oss unge ved å sammenligner sin ungdom med vår. Ved flere anledninger har jeg funnet meg i samtaler med voksne folk som snakker om ungdomstiden og så ender det med at de står å pludrer og kakler for seg selv når de kommer på hva de gjorde når de engang var unge. De begynner å snakke om da de var ungdommer så var alt så fint og rosenrødt. Det er irriterende det.
Vi er ikke barn, men heller ikke voksne.
Jeg har oppdaget et smutthull som de voksne og verdensvante har benyttet seg av gjennom lange tider. Nemlig det faktum at vi ikke er barn, men ikke voksne heller. Dermed tar de ofte den frihet å behandle oss som det de mener er best. Når vi gjør noe som ikke faller særlig i smak hos de, sier de at vi bør oppføre oss som voksne, og når de mener at vi ikke er voksne nok til å klare en ting så er vi liksom så unge og dumme. Vi burde liksom ikke klare sånn. Vi har ikke lært nok.

Vi er ikke barn, men heller ikke voksne. Vi er ungdommer. Jeg syns det er på tide at de voksne lærer seg forskjellen.

Så er det musikken vår, og alt det andre vi fyller oss med: ”Ungdommen i dag skal ha alt enten brutalt eller glorifisert. De eier ikke moral. Også klærne deres da. Guttene er jo så sidrumpa og ustelte, mens jentene piner seg inn i sylstramme klær som fremhever kurvene litt for mye; de eier ikke skam disse unge”.
Enten er det noe jeg innbiller meg eller så hører jeg stemmer. Voksne ansvarlige stemmer.

Når det gjelder klesveien så har de ingenting de skulle sagt. Vi har nok lært litt av hvert om 68`erne, overdimensjonerte bukseben og skjorte kraver som kunne ha fått en Boeing i lufta.
Vi er ikke barn, men ikke voksne heller. Vi har lært litt vi og.

Ofte hører jeg voksne klage om at ungdommen blir dummere og dummere. Bare se på statistikkene, sier de og rister litt til på hodet, men faktum er at det finnes en masse voksne som ikke vet at statistikk kan lyve. Nevner du det for en voksen kan du nesten være sikker på å få høre et: ”Tullball”, eller et ”jeg har levd lengst og
kan best og dermed basta”.
Vi er ikke barn, men heller ikke voksne. Vi kan ta vare på oss selv.

Standard kommentar for ”vi verdensvante” er: ”Ungdommen kan ikke ta vare på seg selv. Derfor trenger de oss voksne til å veilede seg”. Nå er det jo klart at det finnes ungdommer som virkelig ikke kan ta vare på seg selv, men det virker som om de voksne tror at nettopp deres håpefulle er den ungdommen som trenger mest hjelp. Nei, ikke hjelp; veiledning.
Masse veiledning. Veiledning til ditt og veiledning til datt. Jeg skulle ønske at alle voksne en dag ville innse at vi ungdommer trenger å gjøre erfaringer på egen hånd. Ikke at de gjør erfaringene for oss.

Vi er ikke barn, men heller ikke voksne. Vi blir voksne.

Ofte lurer jeg på hvordan jeg vil bli som voksen. Vil jeg også bli ”allvitende og verdensvant”?
Eller er jeg av den generasjonen som kommer til å forstå neste generasjon? Hadde jeg hatt en voksen her ville nok vedkommende ha sagt et eller annet à la ”vi forstår godt deres brytningstid; vi har jo vært ungdommer vi også”. Glad jeg er alene.

Når alt kommer til alt vil nok fremtiden vise oss hva vi var og hva vi da er.
Men er det til det beste?