Kjære forsamling,

Jeg vil gjerne snakke litt om havet.

Ja, vi skulle jo alle sammen gjerne ha hatt et ’hus ved havet’, og alt det der, men jeg vil ikke snakke om boligprisene.

Jeg vil gjerne snakke litt om vår behandling av havet.

Vi kan jo begynne med forsøpling.

Enkelte, de fleste vil jeg anta, har kastet søppel i havet. Jeg legger denne påstanden med hensyn egne erfaringer om å gå turer i fjæra, der mange tror at sigarettsneiper, tyggispapir, ledninger, smårusk og annet man har for hånden automatisk forsvinner ut i evigheten hvis man kaster det ut i bølgene eller ’mister’ det blant steinene.

Selv om det skulle være unødvendig å fortelle, er ikke dette fakta.

Smårusket som for bare et lite øyeblikk siden var ufarlig søppel har gått inn i hva naturfaglæreren ville kalt ’økosystemet’, og vil forsvinne inn i magen på en sulten kråkebolle eller bli nytt hus for tanglopper av forskjellig slag. Det høres jo ut som en fin ting, men av en eller annen merkelig grunn har ikke sigarettsneiper og tyggispapir blitt designet for dette formålet, og det ender som regel med at kråkebollen får tyggispapiret i vranghalsen og at tangloppefamilien dør av nikotinforgiftning. Hyggelig.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre, siden ungdommen har fått beskjed om å være late av en fordomsfull stat, men jeg har en egen forkjærlighet for lange spaserturer i fjæra.

Den vakre solnedgangen, de brusende bølgene og idyllen ved havet blir litt ødelagt av halvråtnende måser som har blitt spist på av kamerater og forbispaserende hunder, og som nå ligger og skrumper inn i vårsolen med et par makk og deler av den nikotinforgiftede tangloppefamilien tytende ut av hjernen. Det er litt ekkelt. Som et naturfag-prosjekt man får kastet opp i fleisen og ikke kan skulke unna.

De fleste ungdommer jeg kjenner, og sikkert mange av dem jeg IKKE kjenner, føler ikke noe umiddelbar trang til å se makkinfiserte, halvråtnende dyreinnvoller når de går tur for å tenke. Spesielt ikke når det er ’den tiden i måneden’ (matteprøve… *grøsse*), og trangen til å se noe vakkert strekker seg langt over trangen til å skrive en oppgave om måsens middag igjennom tarmsystemet.

Men det er ikke mange som tenke over hvorfor måsen døde. De kan jeg tilgi, i og med at synet av måsens innvoller skyver tanken om sistnevntes livssyklus litt ut av prioriteringsrekka, men stopp et øyeblikk og tenk litt.

Hvorfor døde den?

Hadde den fått dødsstraff av kongemåsen og blitt henrettet? (lite sannsynlig)

Hadde den havnet i slåsskamp og tapt, og lugget hensunket der

og dødd en lang pinefull død? (litt mer sannsynlig)

Hadde den fått fugleinfluensa og ikke hatt krefter til å finne mat?(veldig sannsynlig, ifølge VG)     

Eller…

Jeg vet at dere kanskje tenker på det, men ettersom sjansen for at dere skal si det høyt er lik null, vil jeg si det selv:

Eller kanskje den hadde spist noe den tok for god fisk, svelget og blitt kvalt av en sigarettstump eller et gammelt Extra tyggegummi papir mens synet sakte ble tåkete…

Og så døde den, og så ble den spist på, og så råtnet den. Og så ødelegger den utsikten.

Sommeren og dens gleder, hva?

Vær så snill, om det er mulig, stapp søpla di i lomma. Det er ille nok med alle disse engangsgrillene som folk ikke har vett til å fjerne, og alle disse syklene og vaskemaskinene og Gud vet hva det forestiller, om ikke flere døde måser og fisker skal forpeste utsikten, luktesansen og den sjette sansen, som sikkert har noe med fisk å gjøre.

Vær så snill. Eller bare la vær å gå tur i fjæra, som det passer deg bedre.

Jeg og fuglene merker ikke forskjell.

Fuglene spiser fisk. De gjør det! De spiser virkelig fisk!

Uh, NOEN av dem spiser i alle fall fisk…

Ja, vi burde kanskje gå litt dypere, og snakke om fisk.

Jeg tror, bare en teori, vil ikke påstå noe, at de fleste liker et eller annet fra havet.

Om det er en fisk, tangsalat (dem om det…), haifinnesuppe, hval, eller reker, har nok de fleste ungdommer en eller annen form for favoritt blant havets delikatesser. De fleste voksne også. Og til og med en del barn er glade i fiskegrateng, fish and chips eller fiskepinner.

Likevel er det noe negativt jeg vil ta opp når det gjelder dette.

Først, se for deg at du skal spise lunsjen din.

Hva som helst kan det være, bare du liker det. Se for deg at du skal spise denne formen for favorittlunsj. For du er skrekkelig sulten.

Så kommer bestevennen din hoppende inn. Bestevennen din er i uvanlig godt humør, for det er tre dager til bursdagsfesten hans/hennes, så selv alt dagliglivets mas blir en lek.

Dere slår av en prat. Han skal ut med matsøpla, og du vifter litt med hånden og slår en dårlig luktevits eller et gammelt ordtak begge har hørt før, og så ler dere, bare for gammelt vennskaps skyld.

Men akkurat da vennen din skal snu seg for å gå, velter han matsøpla over lunsjen din, og selv ti tusen unnskyldninger kan ikke drepe det faktum at lunsjen din ligger under fire lag med eggeskall og gammel rømme, og en ost som læreren fant innerst i skapet og som du måtte kaste ettersom ingen andre turte siden det vokste hår på den og fordi den rørte på seg.    

Hvis vi ser bort ifra enkelte tvilsomme individer som jeg ikke vil nevne navn på, tviler jeg at noen ville spist gørra etterpå. To uker gammel fetaost iblandet rosiner med grønne flekker er ikke et favorittpålegg, nemlig. Det var i alle fall ikke listet opp blant topp hundre i Hjemmets store påleggstest.

Ok, ikke mange av dere ville spist lunsjen, om den var aldri så mye favoritten din.

Dette var egentlig en unødvendig metafor, men dere ser sammenhengen.

Vi spiser ikke søppel.

Vi spiser ikke søppel, og vi liker ikke søppel.

Vi vil ha loff.

Vi liker fisk, men vi liker ikke søppel. For et dilemma.

Det har seg nemlig slik at ikke bare ungdom tenker på havets som et spesielt tomrom som sluker søppel som forsvinner ut i evigheten og forbi. Det gjør voksne også, nemlig.

Voksne har en egen evne til å tenke stort. Der hvor ungdommene klarer seg med sigarettsneiper og smårusk, vil en voksen legge fra seg de berømte engangsgrillene og en vaskemaskin som familien ikke lenger har bruk for.

Og jo rikere en voksen er, jo mer vil han forsøple havet.

Hvis Gunnar Økseskaaft A/S ville produsere økser, og Bittelill Sniffelukt ™ ville produsere parfyme, blir det mye forurensing. Ikke all forurensingen ville velte ut i lufta, det ville være noe flytende gugge igjen også, mest sannsynlig. Denne gugga tjener voksne mennesker ingenting på, for Paris har enda ikke funnet en bra mote for søppeldyrkere.

Så da kvitter man seg med gugga. Helt gratis.

For hei, hva skulle den elva ved siden av fabrikken være til for, om ikke søppelanlegg? Så med bare et par hundre kroner i rør kan Gunnar og Bittelill bli kvitt all gørra uten å måtte tenke mer på den, og så kjører de hjem og spiser russisk kaviar mens de hører på Beethovens måneskinnssonate.

Alle veier fører til Rom, remember?

Alle elver ender i havet.

Så når mange elver små gjør en stor å, møtes de, og renner ut i havet.

Men fisk liker ikke gugge mer enn mennesker gjør.

Og siden fisk ikke kan rømme opp til overflaten, ender det med at de lever inne i dette restavfallet fra Gunnar og Bittelills glede og stolthet, helt til de blir forgiftet og dør langsomt og smertefullt, med små hvite merker og algelignende utvekster over hele kroppen.

Minner veldig om en viss atomreaktoreksplosjon fra Tsjernobyl i 1986…

Bare at fisk ikke lever i luft, og kan ikke rømme siden de er avhengige av rett saltinnhold og varme i vannet.

Så fisker en gammel tråler fra nittenfirogførr’ opp fisken. ”Namnam, her blir det mat til folket og gryn til oss!” tenker den skjeggete mannen om bord før han setter kursen for norske fiskerensere og håper på å få tidlig ferie.

Nam nam, her blir det mat til folket.

Selvfølgelig går fisken igjennom en kvalitetskontroll, så du kan trøste deg med at det bare er den fisken som ser bra ut, men er syk inni, som kommer til butikkene. Den som ser stygg ut forsvinner på mystisk vis. Ut i havet. Festlig sammentreff.

Dette er altså hovedinnholdet i fiskekakene, fiskepuddingen og fiskegratengen du spiste en eller annen tirsdag ute Mars.

Men det finnes jo oppdrettere, takk og lov.

Hva skulle vi gjort uten oppdrettere?

Spørre på en annen måte: ville du likt maten din bedre om noen hadde pisset på den?

Det har seg nemlig sånn at mange oppdrettere finner steder der tangveksten er god, ettersom dette ettersigende gir bedre levevilkår for fisken.

Har dere hørt om å gjødsle plantene, folket?

For det har blitt funnet oppdretteri forbløffende nært utslippene til kloakk, nettopp fordi veksten er så god, været er så klart, og nå er jeg lei av å lete, dere, så kan vi ikke bare slå oss ned her?

Så mens du svetter og tenker at nei da, hun har helt feil, og fisken kommer jo bare i kontakt med vannet på usiden, og vi spiser jo ikke skjellene, vil jeg minne deg om noe:

Fisk puster i vann. Vannet går igjennom systemet.

Så nå kan du velge: forgiftet mat eller forgjødslet mat?

Pest eller kolera?

Eller ta vare på havet sitt litt bedre?

Eller fiske opp alt på en gang, så det ikke rekker og bli forgiftet?

Eller bare gå over til å spise kjøtt.

Valget er ditt, hev vinglassene og spis opp biffen deres.

Håper jeg har fått ungdommen til å tenke litt.

Og at det blir litt mindre døde fjærkre i fjæra.

Skål, og god middag!