Alle har vi hørt det og flere ganger skal vi høre det. Denne frasen som vekker minner fra mange av barndommens søndagsmorgener. Når barna klaget over at dagen skulle benyttes til tur, var mor straks på hugget: Ut på tur aldri sur. Amen. Ikke noe mer fuss om det. Hvis ikke dette hjalp heller så fantes det, finnes fortsatt, et hemmelig våpen som kun vi nordmenn har kjennskap til. Og jeg tror vi kan takke denne lille «saken» for vi har så mange som er flinke til å gå på ski. For hvordan skulle ellers fru Dæhlie og Ulvang fått narret sine håpefulle ut i sporet på en søndags- morgen? Våpenet jeg snakker om er selvfølgelig: Kvikklunsjen. Når man førstes har fått narret folket ut i sporet og man merker at farten daler er det bare å gi signal til den som innehar kvikklunsj pakken. Det er nok bare at han klapper seg på det stedet hvor godbiten ligger gjemt, så er virkningen akkurat som å sette den berømte pinnen med gulroten foran trynet på eselet. Gulrot-effekten eller kvikklunsj-effekten burde dette kalles.

Andre turkatalysatorer er så klart appelsinen og kakaoen. Sammen med kvikklunsjen utgjør denne blandingen en oppskrift som ingen andre land har greid å kopiere: Den Norske Turoppskriften. Slagordet «Takk Freia For Gullet» burde inngå i kvikklunsjreklamen som faktisk oppfordrer til å gå lange turer, f.eks. denne faren og sønnen som vasser til knes i snø på en eller annen vidde. Og kvikklunsjen har jo ikke fått kjælenavnet tursjokoladen for ingenting. Men hadde FIS visst om dette hadde den gode gamle røde, gule og grønne kommet på listene over forbudte dopingmidler med det samme. Hadde bare FIS og IOC toppene visst at den lille velsmakende sjokoladestangen de fikk overlevert som pausekos, utpakket så klart, på VIP tribunen under Ski VM i Trondheim eller OL i Norge, var grunnlaget for den norske worldcupseieren skulle det blitt huskestue!

Men stopp nå opp, hva er en tur? Og hva ligger det i frasen ut på tur aldri sur? Før var tom. internasjonale skirenn en tur. Våre gamle skihelter fra 52’ gikk på ski til stadion, strevet seg gjennom løypa og gikk forsyne meg på ski hjem også. Nå blir de jo kjørt helt frem til startstreken! Svensker har tur. Da har de flaks og det er ingen grunn til å være sur da. Det er jo helt absurd. Nei, denne frasen er nok en som kan innlemmes i kategorien heilnorske uttrykk. Ordet tur er et konnotasjonsrikt ord. Mange vil forbinde ordet med stikkord som: Mygg, flått, regn, tåke, bålrøyk i ansiktet, gnagsår, væromslag osv. mens andre forbinder det med ord som: Sol, vind i håret, vår og hundehold. Men må man egentlig gå for å kunne bruke ordet tur? Vi sier jo: «Jeg skal bare ut en tur.». Betyr dette at personen skal gå, eller tar han bilen? Hvem vet. Noen ganger får det til og med fatale følger, som med broren til verdens sterkeste myke mann, Ulvang jr. Han kom ikke tilbake fra turen før til våren, og det var ikke tur, på svensk altså. Ingen grunn til å være blid. Ordet bærtur kan bety så mangt. Jagland er på bærtur inne i huset som er noget upraktisk. Han var jo litt uheldig med røde bær i år. Han virker mer frustrert enn blid. Og jeg tror det skal mer enn en kvikklunsj til for at Jagland skal få tur.

Bør man egentlig si den berømmelige frasen før turen? Burde man ikke heller vente til man hadde kommet hjem, og eventuelt vente til far er ferdig med å grave ned campingutstyret i hagen, med å vurdere om det er på sin plass si Ut på tur aldri sur?

For resultatet av en tur kan være så mangt. Er man ute på jakt, som forhåpentligvis kan kalles tur(jeg vet ikke for jeg har aldri vært på jakt, og har ingen planer om å dra på det heller), da har en tur hvis man skyter elg og utur hvis man møter viltoppsynsmannen. Den bota er sur. Men om man har tur blir oppsynsmannen sur. Og ikke minst, mange urbane turgåere er av den oppfatning at blikkbokser, godtepapir og ølflasker er organisk materiale, som de derfor slenger ifra seg i naturen etter en å gid så forfriskende tur i villmarken. Da blir naturen sur. Men vi må se gjennom fingrene med ølflaskene for øl er jo kultur og det å gå tur er jo også kultur.

Før i tiden gikk turgåing på helsa laus. Historien forteller om to fyrer som fikk seg en skikkelig tur over fjellet med en liten pjokk som ballast. Dette feirer vi i dag ved at menigmann kan prøve seg på løypa som barkebillene, nei birkebeinerne trasset seg igjennom for mange herrans år siden. Birkebeinerne, de er forbilder for turgåere over hele verden. De gikk så mye tur at det var ikke et eneste skofirma som ville sponse dem, så de måtte ty til bark. Ingen sure miner der i garden, nei! Og ikke fantes det kvikklunsjer på den tiden heller. Men de gikk tur med livet som innsats og måtte kjappe seg for ikke å bli kvestet av en gjeng baglere som lå i hælene på dem. Da het det: Ut på tur, intet valg! Slik skulle det vært i dag også. I vær sving i internasjonale skirenn skulle det stått en fyr med hagle som fyrte av skurer med steinsalt i låret på trege, late skiløpere. Mens vi vanlige dødelige kunne stå langs sporet og rope: «Heia Freia». Da skulle du ha sett at verdensrekordene hadde flydd i taket. Høydehusene hadde blitt overflødige da, ja.

Noen få utvalgte har tur når det gjelder Se og Hørs plaskepostkampanje. Etter en kort, sur svømmetur kan man bli så heldig at man vinner en sydentur med båt med Ole Ivars i full mundur. Men jeg tror jeg hadde blitt sur hvis jeg for ørtende gang hørte «Tio tusen røda rosor» på båtturen.

Egentlig er uttrykket Ut på tur, aldri Sur meget misvisende og misbrukt, for det går jo egentlig ikke an å gå på tur uten at noen blir sure. Nei, mor må nok tenke seg om både to og tre ganger før hun kliner til med favoritt-søndags-morgen-replik-ken. Hun må nok heller komme løpende gjennom stua med kvikklunsjen høyt hevet som en olympisk flamme og la den streife forbi nesene på folk slik at de løper ut i løypene og gjør heder på landet. Leve Freia, skisportens kakaomugge.