Dagens siste stoppested, etter en lang og hard dag i marka tar man mer en gjerne en tur på do, i pakt med norsk natur med døren på vidt gap ut i en stormende vinternatt. Kanskje kan man se månen henge der oppe klar og kald. Med visshet om at det venter nok en god dag i løypene i morgen, blir man gjerne sittende litt ekstra lenge og får nytt den friske fjelluften vi mener vi har så godt av. Å få nyte roen på en fjellstuedass er få forunt, med dette i bakhodet setter vi oss godt til rette og titter litt i et gammelt Donald-blad fra 1988. Slike som bare fins der tiden står stille og doen er ute.

1988 et viktig år i mitt liv, også mitt første, det er altså her min oppvekst begynner. I et gudsforlatt isøde så lang mot nord at det sies at det går isbjørner i gatene. Og spyttklysene som, vi vikinger sender knuser før de når bakken. Overlevelsesevnen til oss nordmenn overgår selv kattens. Vi har det fint vi, her oppe i nord, det kan vi lese i blader i det store utland. På engelsk står det skrevet at Norge er verdens beste land. Uvitenhet. En kald, sen høst dag 24/11 1988 kan man skimte et bustete svart hode titte fram, for første gang i livet kan jeg se lys. Men det er altså ikke fødselen jeg skal fortelle om, det er min oppvekst her i det kalde nord, side om side med isbjørner og vikinger.

Norge har åpnet dørene på gløtt ut til den store verden, vi invaderes av nymotens produkter som pc, snowboard, vannski, wakeboard, det vil ingen ende ta! Er dette generasjonen som skal føre alle norske tradisjoner utenfor globaliserings – stupet?

Langrenn byttes ut, ungdommen i dag står på snowboard eller barefoot. Kladdeboka forsvinner fremfor computerne. Hva gikk galt? Hvem har skylden?

Alt dette starter altså en gang på 80-tallet der den elskovssyke 50/60 talls generasjonen forplantet seg, i alle størrelser og fasonger ble vi til små fostre. Størrelser og fasonger avheng selvfølgelig av mors forhold til tobakk og alkohol, men man viste ikke så mye om dette på den tiden, ofte forekommer det alkoholmisbruk i tidlig alder av disse hippiebarna.

Mulig det er i tidligere perioder da Norge ble sivilisert, gikk over fra fluesopp til wiskhy, og oljen pompet rytmisk opp fra grunnen, at det skjedde. Gravide mødre drakk alkohol, og røykte tobakk, fedre var fedre og tjente penger til livets glade dager.

Vi vokste opp her, midt i snørrøyet. Og vår væremåte preges av dette. På tross av alle finurlige løsninger om langrenn i gymmen, og lekser levert på ark; håndskrevet! Er utviklingen umulig å snu. Allerede i barnehagen - en jungel av elektroniske leketøy – var vi stemplet som særegne. Noe hadde skjedd, forandringen kom brått, og med ett var ikke barnehagen noe koselig sted å være. Vi lekte krig, ikke indianer og cowboy men jøder og palestinere, slik noen av de tøffe, hardbrakete ungene hadde sett på tv. Vi var gudsfolk, det er vist noen som fortsatt tror vi er det, de utvalgte, ”de unge”.

Vi er foregangs ungdommer, tester ut det nye Norge, vi går på skoler uten klasserom, vi har bærbare PC’r vi står på snowboard, og vi leker krig.

På lik linje med at fruktbarheten vokser og forventet levealder blir høyere, blir også konkurransen i ungdomsmiljøene tilspisset. Små konflikter ender som regel opp i et masseslagsmål på brygga, resultatet er ti i vannet, en med brukket arm, og tre med brist i kraniet samt en med en kraftig skallebank. Vel, kraftig skallebank skyldes nok andre grunner, ikke nok med at vi er breiale og bråkete men vi er også kanon dritings. I bakrus trapper vi opp på skolen og lager mer kvalm. Narkotika, vi må jo nevne narkotikaen. Den flyter i gatene, tar hundrevis av uskyldige liv, hver dag. Vi lider, samfunnet vrir seg i smerte. Moderne ja akkurat, alt skal være så moderne, nytt. Vi lengter tilbake da kladdebok var kladdebok, skiturer var i marka, doen var ute, og barna var lydige.

Våren kommer, fuglene kvitrer og trærne slår knopper. Jeg stirrer ut gjennom døra og venter. En ute do er en av forrige generasjons påfunn, legg et donald blad ved siden av og de vet vi blir sittende. Ikke mer en 2-3 minutter tar det før du blir sittende. Til våren kommer.

Doer er inne, sånn er det bare.

Samfunnet gir fra seg et siste krampetrekk før neste generasjon setter inn, i et nyere Norge.