"Sidemål suger" står det i Høyre sine partiprogrammer. Noe så provoserende har jeg ikke vært bort i på lenge! Å ha et slikt utsagn i en kampanje kan vel være saklig for mange (hunder suger fordi de har hår, liksom), for de som hater sidemål i alle fall, men ikke for meg. Hvordan kan Høyre påstå at sidemål suger og komme til Firda videregående skole for å sanke inn stemmer som om vi skulle vært sauer når de har lyst til å legge ned sidemålet og heller opprette enda et ukjent språk i undervisningen for grunnskole-elever og oppover? Da så mange elever i dagens skole sliter med de språkene de skal lære, i tillegg til sitt eget språk. Syns du det var lett å lese setninga to linjer ovenfor her? Ikke jeg, jeg sleit med å lese igjennom den, den var jo endeløs. Om nordmenn ikke kan forstå sitt eget språk, og ikke kan kommunisere med sine egne, da lurer jeg på hvorfor sidemål kan suge. Det er jo ikke et individ som kan puste inn og ut, det vil si at det er totalt impotent i den aktiviteten som kalles suging. Da jeg var i Oslo fikk jeg "Snakk norsk!" tilbake etter å ha spurt en dame om veien til nærmeste bussholdeplass ("Orsak, men kan du fortelje meg vegen til ein busshaldeplass i nærleiken?") Nei, sidemål har vi rett og slett ikke bruk for.

På paneldebatten på skolen vår var det mye jeg la merke til, og jeg er ikke typen som er observant. Alltid når noen av vennene mine ser noe som virkelig er av interesse, som for eksempel venninna til kjæresten til kompisen min som kliner med broren til søstera til han som ingen kunne namnet på, får jeg det ikke med meg. Men noe jeg var så heldig å få med meg under paneldebatten var det gode oppmøtet til elevene på Firda. Når noen på skolen skal møte opp til en eller annen begivenhet som lærerene ikke har sjans til å føre fravær på, da er det ikke mange som møter opp. Det kan jeg skrive under på! Det faktum at Aulaen var full viser elevenes interesse ovenfor politikk (hva nå enn DET måtte bety) ganske tydelig.

Da jeg så elevenes engasjement og deretter observerte Kystpartiets representant sin tilstedeværelse ble jeg innmari skuffa. Nesten like skuffa som den gangen da jeg trodde jeg skulle få nintendo til jul, og opna pakken min som var den hardeste av alle, og så at det bare var en kasse med hjemmestrikka sokker i, som var sendt i posten fra Bodø og derfor måtte pakkes hardt. For min del kunne ei mus ha gjort en like god jobb som Kystpartiets representant - så grått og kjedelig engasjement må man lete lenge etter. Beklager, korrektur: Man kan ikke kalle denne innsatsen for engasjement, det er ikke verdt det. Å bruke de eneste tre minuttene man får for å reklamere for sitt eget parti er jo en enkel sak. Et barn ville skjønt at nå gjaldt det, det var NÅ man kunne si det man ville for å få isen sin, eller kaka for den del.

Frøken hvem-det-nå-var snakket i tre minutter om seg selv. Hvor hun hadde jobbet, hva hun jobbet som, hva hun utdannet seg til og hvordan det var å komme hjem og jobbe på land etter en lang tid på sjøen. Hun kunne like godt snakket om hvordan kontoret hennes såg ut, grått og støvete! Hun hadde vel sine poeng, men når publikum druknes i "jeg, jeg, jeg, meg, meg, jeg" er det til ingen nytte. Ikke nok med det! Da en elev spurte om noe vedrørende partiprogrammet, henviste hun til det og sa "Vi har lagt ut partiprogrammet vårt i salen, dere er store nok til å lese det selv." Hvordan kunne hun si noe sånt? Hadde jeg vært barnehagetante og en av barna kom til meg for å spørre om hvordan hun, eller han, skulle skifte bleie hadde jeg ikke bedt han eller hun lese bruksanvisningen på pakken. Greit nok at vi er store nok til å lese selv, men hva er da poenget med paneldebatten? Bare for det sosiale samværet? Hadde ikke blitt mye sosialt samvær om vi alle sammen skulle sitte med nesene begravet i partiprogrammet og ikke skjønne et dugg.

Over til noe annet. Under paneldebatten, som jeg nevnte tidligere, var det også noe annet jeg la merke til. Representantene for noen av partiene burde fått et kurs i folkeskikk, og ikke kunne gå der i fra før de hadde gått igjennom høfflighetstesten uten å stryke. Da "konkurrentene" holdt sine innlegg, satt de og ristet på hodet, sukket og gjorde andre forstyrrende gester som om de var mentalt ustabile (men det er vel en kjent sak at de politikere ikke er av den mest stabile typen, er det ikke?). Etter at jeg har fundert på deres oppførsel kom jeg fram til at det må ha vært en taktikk de dro for å få oss, publikum, ut av fokus på det "konkurrenten" sa. Dette vet jeg da ikke helt sikkert, men det var alikevel en faktor som provoserte meg!

Om jeg ble noe klokere av paneldebatten vet jeg ikke. Ikke vet jeg om jeg er klok i det hele, eller smart. Kanskje jeg bare er av den typen som observerer og tror og synser og mener, men vet ingen ting, men det får bli opp til noen andre å bedømme. Spørsmålet er vel heller om jeg ble noe mer opplyst om hva partiene stod for. Høyre mista jeg da jeg las partiprogrammet, eller de mista vel heller meg, jeg har aldri vært en Høyre-entusiast (men jeg har blitt fortalt at entusiast er jeg, men jeg vet ikke av hvilken sort). Hva med KRF? Det at jeg ikke husker noe om Kristelig Folkeparti sitt engasjement sier vel sitt.

Eneste som virkelig fengte meg var vel så sant som det er skrivet: SV og SP. Hvorfor? SV var engasjert, saklig og kanskje en jeg ofte har hatt mange morsomme diskusjoner med på bussen hjem til Stryn. Senterpartiet, Erling Sande. Han kan å diskutere! I alle fall nok til å få meg til å henge med. Han snakket om mye forskjellig, men noe som jeg tror (klarte jo desverre ikke å følge med på hva alle partiene snakket om, da jeg ble distrahert av litt forskjellig her og der) er at Senterpartiet snakket alene om veibygging i Norge, og vedlikehold av de som allerede er her. De ville bedre kommunikasjonene, noe som er viktig for landet vårt med tanke på turisme, transport, eksport, import og bare det at det skal kunne gå an å reise hjem til bygda uten at det koster deg skjorta, eller tar tre-fire-hundre timer. Men jeg tror vel også (jeg tror mye, men da jeg var mindre trodde jeg mer, f.eks på tannfeen eller julenissen. Jon Blund var også en kar jeg trodde mye på) at Erling Sande fikk min tillit da vi var i Fylkestinget for Ungdom og utarbeidet Ungdomskortet, noe som jeg nå er evig takknemlig for dets eksistens. Erling Sande fikk meg til å tenke at det kanskje ikke var så verst å bo i Sogn og Fjordane, kanskje jeg til og med ville gifte meg og få mange barn, altfor mange kaniner og et marsvin og tre gullfisker her i fylket. Erling Sande, som vi nå kjenner namnet til, fikk meg til å tenke at Sogn og Fjordane har vel ei framtid den og, sånn som tannkosten. Hva skulle man gjøre uten?