Man får alltid en slags følelse når man bestiger bussen. Jeg vet ikke om det er omstendighetene, lukta, eller rett og slett det faktum at det er en felles transport. All ser deg, du kan se på alle. Bussen kan for så vidt tenkes som et åpent kunstgalleri, bare at kunsten er byttet ut med mennesker. Jeg tror alle er klar over at folk ser på deg, rangerer utseendet ditt ubevisst fra verst til best. For det er jo stort sett ikke mye annet å gjøre.

Slik har jeg det. Selve bussventingen er kjedelig. Alltid må bussen være bare litt forsinket, og om vinteren fryser man mildt sagt av seg lilletåa. Men så kommer den da, og man kjenner et tårn av håp, forventning og varme bygge seg opp inni deg. Til slutt åpnes bussdøra, og all varmen og vennligheten lokker deg inn. Så sitter du der, alene, men likevel ikke. Alle disse menneskene har forskjellige bakgrunner, forskjellige interesser, men de har en felles aktivitet – de tar bussen.

Kanskje fører bussen mennesker sammen, hva vet vel jeg. Det er i det minste en sosial ”sammenkomst”. Litt i hvert fall. Det hender jo man begynner å snakke med sidemannen om været, retning og til og med livet. I sjeldne tilfeller har kanskje mennesker funnet sin sjelevenn på bussen. Det høres sprøtt ut – men alt er vel mulig.

Tar man bussen en lørdagskveld er det stor mulighet for å støtte på en pratsom alkoholiker. Er du i humør kan du muligens slå av en vennlig prat, men et irriterende blikk er noe alkoholikere må tåle mye av. Om de i det hele tatt husker det dagen derpå.

Det morsomme med bussen er at det er så variert. Mødre, brødre, rike, dumme, ungdommer og kinesere. Det er godt og blandet det! Noen hører på musikk, andre snakker høylydt i mobiltelefonen, mens resten - inkludert meg, bare ser ut av vinduet. Det er ganske vakkert når snøen kommer og hele omverdenen skifter farge. En blir helt oppspilt samtidig som man er evig takknemlig for at man er godt og trygt bevart inne i varmen. Og sannsynligvis er det nettopp det andre tenker om deg når du går av bussen.

På bussen kan man på en måte koble av fra virkeligheten. Tankene organiseres, ordner seg sakte men sikkert av seg selv – mens det dannes nye så klart. Det verste må nok være å miste bussen. Man har ventet så lenge, har vandret fredelig i byen og er skikkelig klar til å møte sin gode venn – bussen. Man fantaserer om peis og elektrisk varme, mens man kikker ned på sine egne rødblå, skjelvende hender og forgjeves prøver å varme dem. Plutselig kan du høre bussen på superlang avstand. Man er så klar for en gjenforenelse, reiser seg og strever med å strekke frem hånden, men så… kjører den forbi. Man føler seg sviktet, kald og ikke minst bitter for at en hel times venting står for tur. Og det er surt!

Så er det de gangene man er slapp og trøtt, med andre ord; ikke akkurat på sitt beste. Håret er ikke satt gelé i, klærne er motbydelige, og ånden verre enn det kan tenkes. Man kan allerede se det bakfra, da hun betaler bussbilletten. Rumpa er til å sikle av. Så snur hun seg, akkurat som i sakte film. Det er som å være i himmelen, en åndsfylt opplevelse. Alt rundt deg stopper – det er kun drømmedama som er i fokus. De blå, klare øynene hennes lyser av selvtillit, noe man også kan se på måten hun går på. Nesen er nøyaktig slik den skal være, liten og søt men likevel tilstedeværende. Og leppene hennes er som klippet ut av et kjendismagasin, røde og fyldige. På en eller annen forunderlig måte er det håret hennes jeg blir mest tiltrukket til. Kastanjebrunt og stort, med krøller enhver jente ville blitt misunnelig på. Idet hun går forbi deg produseres en bølge av hormoner, og hodet ditt blir helt uklart. Det er som om en bølge av forelskelsesskyer har lagt seg oppå hjernen din og tankegangen er blitt enda mer langsom og tåkete.

Munnen din er nå åpen, du får ikke engang tid til et bortkastet forsøk på å kjemme håret med fingrene. Og akkurat da, da du tror at alt håp er borte, får dere et sekunds øyekontakt, og omstendighetene forandres drastisk tilbake. Du trenger et par minutter til å ta inn det som nettopp skjedde, men da disse få minuttene har gått må du av. Typisk. Typisk er det perfekte ordet til å beskrive situasjonen.

Jeg tror bussen trenger mer takknemlighet. Det er en felles transport som bringer mennesker sammen. Følelser samles og hodet tenker fredelig. Gleden som skjuler seg inni oss kan plutselig dukke opp under de rareste forholdene. Uten bussen ville vi kanskje ha mistet mer av oss selv, vært usosiale til det uendelige. I stedet for ensomme bilturer, står det alltid en åpen mulighet for en vennlig ”god dag” av bussjåføren, og stort sett en god start på dagen. Vi er forskjellige av kultur og personlighet, men hjertet vårt vil alltid banke som ett. Det er simpelthen menneskelighet.