- Hvilken dag er det i dag?
Det er det første som kommer til meg når jeg våkner. Det er en av de få dagene i året da man står opp tidlig kun for sin egen del. Den er ikke lik noen annen dag, denne dagen er nemlig helt spesiell. Som lillebroren min brukte å si da han kom inn på stuen tidlig om morgenen:
- Gratulerer med julaften! Noen har helt tydelig misforstått julens budskap. Og selv om alle innerst inne bare venter på å få gaver, er det ikke det de sier. Å, nei da. Alle er veldig nøye med å påpeke hvor mye de gleder seg til julemiddagen, og ikke minst at det er gleden ved å gi som er det beste. Og dessuten, når vi først har fått julematen på bordet, er det mange som ikke er helt fornøyd. De sitter og tenker på hva som er galt med maten:
- Hjelpe meg, denne kålrabistappa er jo altfor blaut.
- Ingen såsisser? Ingen såsisser?!
Mens andre igjen bare sitter og smiler, og er så fornøyde. Disse er selvfølgelig kokken, og iblant noen andre av kokkens nærmeste familie - altså mannen. Jeg synes i grunn dette er helt kult, jeg. Den som orker å lage til denne store julesuppa fortjener virkelig å få nyte litt godt av den. Bare tenk på innkjøpene; 1000 liter brus, 5 - 6 sauer og griser, og dette er bare en liten del av innkjøpene.

Du kan jo bare se det for deg:
Alle springer rundt i landets butikker med handlevogner som er på terskelen av sammenbrudd. De er så stappfulle at det tyter ut mellom sprinklene. Og midt nedi der sitter lillegutten, begravd i julemat og snop.
- Dere skal slippe å betale for yngstemannen!
Kassadamen er vennlig nok til å informere om lillegutten som helt tilfeldig har blitt plassert på samlebåndet og sutter på fingrene sine. Om mathandelen er ille, må jo gavehandelen ansees som reine ghettoen. Gærne kvinnfolk med mannens gyldne Master Card, som allerede ligger noen hundretusener etter i svingene. Er det en plass det er satt opp plakater med tilbud, julerabatter eller lignende, kan du sverge på det er flere besøkende der enn på en finalekamp i fotball.
- Den bamsen er min, sønnen min har ønsket seg en slik i flere uker.
Jeg husker en gang moren min kom hjem med kloremerker, blåveiser og en stor kul på kneet;
- Hvor har du vært, da?
Hva skulle hun svare? Kunne hun fortelle en liten gutt om livets harde realiteter - om nordmenns innbyrdes maktkamp i julen? Nei, hun skånet meg for dette, helt til jeg ble gammel nok til å oppleve situasjonen selv. Heldigvis kom jeg ut fra sjukehuset til lillejulaften. Hjemme var det dekt på med spekelår, julebrus og annet julesnadder. Alt var gjort klart til den årlige episoden av "Grevinnen og hovmesteren" på NRK. Det er i slike stunder jeg tenker på hvem som egentlig tjener mest på julen. Det første som slår meg er Freia, Nidar Bergene og landets TV - stasjoner. Det er ikke mye som tyder på en julefeiring til ære for Jesus sin fødsel, og for guds skyld, ikke la dere lure av disse små krybbene som er satt opp på mang en TV eller skap.

Overalt hvor en ser er det noen som prøver å prakke på deg juleartikler, som f. eks. julekrybber. Cd-er med årets julemusikk, det vil si gamle juleslagere fra 1930 - tallet og fremover, annonseres på TV annenhvert sekund, og ute på gatene er det store plakater med "juletilbud" og lignende. Ingen skal få slippe unna jula uten en betydelig forandring i økonomien, det sørger det krevende samfunnet for. Det er ingen som lenger er glad for en hjemmelaget kiste, arbeidet med og gravert i flere hundre arbeidstimer. Nei da, alle krever mye mer nå, ingen er fornøyd før en ny PC, TV eller et flunkende nytt stereoanlegg er trygt i din egen beholdning. - Å, ei brødfjøl! Har du laget den selv? Den er virkelig fin! Det er ikke mange andre enn besteforeldre som kan bli glad for gaver du selv har laget. Og jeg vet ikke om de er virkelig flinke skuespiller eller faktisk glad for ei skeiv, småbrent brødfjøl.

Jeg hadde ikke blitt overlykkelig over ei hjemmelaget, vraka brødfjøl. Mormor bruker alltid å si at man blir glad fordi det er tanken som teller, og at det er slik Jesus vil ha det. Det er nå hennes valg. Vi må ikke glemme alle som tror på Jesus heller. Hva i all verden mener de med å "tro på Jesus". Og jeg har aldri hørt Jesus prate om hen der Gud eller kirka. Hva er da det for noe? Mormor har sagt meg at det er så lite folk i kirka for tiden, også. Hun sier at det kommer alt an på om det har vært et syndig år. Hvis dette er tilfelle, er det mange som føler at de må stille opp i kirken for å få tilgivelse. De sitter og ser ut i luften mens julegudstjenesten holder på, og når presten sier Amen, reiser de seg opp og forsvinner ut kirkedørene. Da føler de seg mye, mye bedre. Har du vært i kirken på selveste julaften, ofret tegnefilmene om morgenen for å høre på en trist prest, har det ingenting å si samme hva du har gjort tidligere. Så flirer mormor og sier hvor naive vi mennesker er:
- Jesus tilgir alle. Jesus bryr seg ikke om hvilken hudfarge du har.
Jeg trodde lenge at den Jesus det var så mye snakk om, var Jesus Sanches. Det var nemlig naboen vår. Jeg husker blant annet da jeg stjal en leke fra ham. Seinere leverte jeg den tilbake etter beskjed fra moren min. Og Jesus sa at det gjorde ingenting Jeg skjønner ikke hvorfor folk går i kirken for å bli tilgitt av Jesus, de kan jo bare gå hjem til ham! Jeg føler meg litt spesiell som er kompis til Jesus, og får leke med ham. Jeg syns det er veldig snilt av Jesus å dele bursdagen sin med alle andre. Moren hans, Virginia, har forresten sagt hun syns Jesus ikke burde leke så mye med meg. Hun sier at innflytelsen min er om ikke dårlig, så svært merkelig. For Jesus har blitt så høy på pæra i det siste.

Familien til Jesus har forresten fått et problem med julenissen også;
- Jolenissen mo vare svart, okso.
Klart de mørke innvandrerne våre ikke kan identifisere seg med den hvite julenissen, derfor må en svart til. Det kan jo ikke bare være en snill mann, som i julens budskap er grei mot alle, samme hva slags hudfarge eller bakgrunn de og han har. Det er jo bra at mørke foreldre lærer barna sine at det ikke finnes noe sånn som en grei, hvit mann. Det er skikkelig bindende mellom de forskjellige rasene. Men jeg forstår jo at det er litt tungvint for en mørk pappa å kritte seg hvit i ansiktet bare for å dele ut noen julegaver fra en hvit nisse, gavene har de tross alt kjøpt selv.
- Å, takk pappa!
Ungene gjennomskuer nissen uansett hudfarge. Det blir vel snart snakk om at englene og all julepynten skal være flerkulturell, også. Det er bare slik samtiden er, utviklingen er enorm. Dette er ikke negativt, men litt rart for de som aldri hadde tenkt tanken om at en kulturell bakgrunn var grunnlaget for det vi kjenner som nissen.

Men før nissen kommer må vi ha spist julemat. Det er merkelig at nissen aldri kommer når vi sitter og spiser, han må ha gode kilder som forteller ham når han kan besøke de forskjellige familiene. I min familie er det alltid vanlig å spise i seks - tida, for så å åpne presanger når alle er ferdig med maten. Dette kan bli et lite problem ettersom noen spiser saktere enn andre - virkelig sakte. Deriblant stiller morfaren og faren min sterkt. De spiser og spiser og spiser og spiser. Og om ikke det er nok, sitter de også litt ekstra lenge med dessert hvis vi har det også. Dette alene er nok til å gjøre resten sprø.
- Hallo? Har dere merket at det ar andre tilstede også?
Dette spørsmålet stiller da alle de som er ferdig å spise seg. Hvordan går det an å spise så seint? Uansett gleder alle seg til å starte å åpne pakker. Det er derfor mange sier at de er mette når en eventuell dessert kommer på bordet, ingen har tid å vente lenger. Svettedråper begynner å vise i ansiktene. - Kommer noen til å ta imot desserten?
Det er det alle spør seg. Av og til er man heldig, men av og til er der dessverre noen som har misforstått julens budskap. De tar faktisk imot desserten! Det er i slike stunder man har fått inn ordningen om at de yngste kan få åpne en eller to pakker før middag, bare for å tilfredsstille den oppbygde forventningen. En gang ble lillebroren min syk på julaften, jeg tror faktisk den eneste grunnen var at spenningen ble for stor, han gledet seg altfor mye.

Uansett, både han og vi andre fikk åpnet gavene våre, også denne julaftenen. Kanskje kan det være noe i det at det er kjekt å gi, men det er det samme som ordtaket "borte bra - hjemme best", det er tross alt det å få gaver som er kjekkest. Men jeg får si som jeg sa til lillebroren min før:
- Det er ikke meg du må gratulere med dagen, men Jesus.
Dette skjønte lillebrudern, og han gikk rett over til nabohuset og gratulerte lille Jesus med dagen, akkurat som jeg hadde gjort tidligere på dagen. Det eneste jeg ikke skjønner er hvorfor alle får gaver på Jesus sin bursdag mens bare jeg får gaver på min! Jeg husker at jeg alltid ønsket å være litt mer som Jesus. Jeg hadde i hvert fall ikke hatt noe imot å bli sett på som en gud av nabogutten, for hva er vel bedre enn en kamerat som gjør at du får gaver?