Bestemor så et bilde av den svenske kronprinsessen, Victoria, på forsiden av Se og Hør. Hun ble, som de fleste andre her til lands, veldig sjokkert. Og det er ikke så rart: Victorias ansikt var trekantet, spisst og unaturlig, hun så ut som en tenåring med alvorlige spiseforstyrrelser, og smilet hennes var stort, stort, som om hun prøvde å smile hele verden i senk.

Så satte Bestemor seg ned for å lese tegneserien om Herkules for kusinen min. I historien er Herkules (eller "Herk") en halvgud som forelsker seg i en jente med et enda mer trekantet, spisst og unaturlig ansikt enn Victoria sitt, og med et enda større smil. Hun er nesten like smal rundt livet som rundt armene. Som er tynne. Herk er en helt som redder folk, hun er fremstilt som verdens vakreste menneske.

Man er kanskje nødt til å tilbe noen, strebe mot noe. Men så har vi bare unyttige ting å strebe mot, for alt annet er farlig. Jeg beundrer de som tør å utsette seg selv for fare for å hjelpe andre, men tør ikke selv. Så feig er jeg. Dessuten er jeg redd for hva folk skal si om meg. Men det trosser jeg ofte, og ofte er det verdt det. Å tørre å følge sine egne idealer, ikke bare andres.

Fordi jeg aldri gjør store ting, blir jeg aldri noen helt, bortsett fra for lillesøsteren min. Det er et stort nok ansvar. Moten sier: En individuell stil, perfekt hår, hud, tenner, kropp. Intelligens, sterk personlighet. Og i tillegg "det lille ekstra" som gjør deg til et forbilde for folk. En god grunn til at det er deg blant alle de andre "perfekte".

Alle kan ikke være forbilder. Lillesøsteren min har vokst opp med Barbie, Pamela og Spice Girls, men trenger tydeligvis noe mer. Det er en stor trygghet i å ha forbilder: "Det er sånn det skal være dette er riktig. Jeg vil bli som Barbie. Jeg vil bli som Jesus. Jeg vil bli som Mamma." En supermamma som er syk og tynn og pen og kommer til å dø, og det er fisk nok uansett hvor mange som kommer i juleselskapet, og det kommer mange, for Mamma er tynn og pen og skal dø…

Vi trenger de fornuftige heltene. De kjedelige, fornuftige som sier: "Du skal ikke…", de som gjør noe for andre, de som prøver å være seg selv, som gjør det riktige. Hva nå det måtte være. Vi trenger helter vi kjenner og elsker (fra jeg var liten har jeg ønsket meg en storesøster eller en storebror. Men jeg fikk aldri noen). Utseendet er viktig også. Jeg synes utseendet er viktig. Jeg har venner og venninner som er nydelige, og jeg gir dem ikke lov til å ødelegge seg selv.

"Orker du ikke mer bløtkake?" sa Bestefar. "Jeg kan jo ta den jeg…?" "Jaja," sa jeg, "vi hverdagshelter".

Oppgaven:

Trenger vi helter i vår tid? Skriv en artikkel eller et kåseri med dette som tema.