Hvem bestemmer egentlig når man er voksen? Er det skattetaten når de dumper selvangivelsen i postkassen din med så mange feil at du må sitte i flere døgn og rette den? Mora di når hun ikke gidder å vaske skittentøyet ditt lenger? Eller kanskje flyvertinnene når du ikke får løvemat på flyet lenger?

Jeg skal aldri bli voksen. Hvem vil vel det når du tenker deg om? Betale regninger, gå på kjedelige møter med jobben, ergre seg over at du ikke lenger kan gå på byen og danse til man blir kastet ut av de som jobber der fordi du skremmer vekk de andre gjestene fra dansegulvet med de «fine» dansebevegelsene dine om du tror er fortsatt inn selv om du lærte dem for minst 30 år siden og faktisk lese hele avisen inkludert spaltene du en gang hatet. 

Når du var liten og uskyldig kunne du gjøre alt du ville uten å bli flau eller bry deg noe særlig om det i det minste. Tenk på alle de små gledene du hadde før i tiden, som å ta buss til byen helt alene, sitte oppe hele natten bare fordi mora di sa du ikke måtte legge deg for sent eller å lære seg et nytt banneord og kunne stolt si det til vennene dine. Når du blir voksen forsvinner alle disse små gledene og blir erstattet med voksnes gleder, som å finne favorittvaskemiddelet ditt på tilbud, at naboens katt som alltid pisser i hagen din blir påkjørt eller at du faktisk finner bilnøklene tidligere enn et minutt før du skal være på jobb.

Voksenlivet er som husarrest på livstid, som å være innesperret på en fest hvor alle har det supert utenom deg fordi du må bekymre deg over at du må handle, betale strømregningen og skatten, hente ungene i barnehagen og kjøre ektemannen din på jobb i morgen. 

Når du er tenåring kunne du sikkert tro at verden faller sammen om noe du ikke liker skjer og du hater alle. Så blir du voksen og finner ut at verden faktisk falt sammen å nå må du leve i dette rotet og om noen skal rydde opp må det bli deg. Et evig rot, det er hva voksenlivet kan sammenlignes med. Bare tenk på alle de kjedelige voksne menneskene det finnes i verden i forhold til hvor mange kule ungdommer det finnes. For meg virker det som om all moroa slutter i det man blir voksen, det er som den beste festen du har vært på, blir stoppet fordi snuten kommer og kaster alle ut. Så står du der utenfor, ennå litt full og klar for å feste videre, men du får ikke lov fordi festen er over og du er blitt voksen.

Om jeg absolutt må bli voksen skal jeg bli en av de voksne som lever i fortiden og aldri blir eldre enn tjuefem år. Jeg skal høre på musikk, kle meg og feste som om festen fortsatte og snuten aldri kom. Nå som ungdom ler jeg av de voksne som prøver på dette, men hvorfor ikke? Hvorfor skal man egentlig bli voksen? Jeg har ennå ikke hørt et bra nok svar på dette til at jeg skal ha lyst til å bli voksen. Og jeg tror heller ikke det finnes et. Det virker jo som om noen trykker på pauseknappen og alt står stille i voksenlivet. Samme jobb og samme hverdag. Om ikke pause, i vertfall slow-motion. Jeg skal være den som beveger seg i normal fart når alle andre beveger seg like sakte som en skilpadde og snakker tregere enn en ikke-norsk talende amerikaner på en muntlig norsk eksamen.

Skole, det er faktisk det eneste man slipper når man er voksen, om man ikke strøk i så mange at man fortsatt sitter mellom sekstenåringer når man er tretti. Men jeg vil heller gå på skole, slite meg opp om morgenen, være sur på alle og enhver fordi typen slo opp via MSN igår kveld eller få dårlige karakterer på en prøve fordi jeg ikke ville lese til prøven men heller sitter å se dårlige serier på tv. Disse tingene er bare babymat i forhold til hva voksenlivet tilbyr deg.  

Se for deg en buffet med alt du kan ønske deg av god mat. Biff, lammestek, bakte poteter, ris, hamburger og pizza. Ville du valgt dette eller en kjedelig brødskive med ost? Akkurat slik er voksenlivet. En skive med ost. Kjedelig, ensformig og ikke akkurat en fryd for smaksløkene. Og etter at du har blitt voksen blir du gammel og pensjonist. Og da blir de små gledene at du for eksempel finner gebisset ditt, at du orker å gå til postkassen uten å ta flere pauser for å så glemme for du i det hele tatt var på vei hen i utgangspunktet. 

Ingen skal få bestemme når jeg blir voksen, verken skattetaten, eller mora mi. Ikke en gang om statsministeren møtte opp på trappa mi. Ikke en gang om ungene mine ble lei av å vaske sine egne klær og betale regningene mine når de blir ungdommer. Festen skal aldri ta slutt for meg. Den skal vare helt til jeg sovner fornøyd og utmattet av festens høydepunkter.