Døden. Å snakke om døden er utrolig vanskelig for meg. Kanskje det er litt dumt å si det, men det siste jeg tenker før jeg sovner om kvelden er, vil jeg våkne i morgen fra drømmene mine og inn i den virkelige verden? Men hver morgen våkner jeg. Morgentrøtt som vanlig, men alltid utrolig glad for at jeg lever.

For mange så betyr døden at okei, nå kommer jeg til himmelen, blir engel og alt blir bra. Men blir det det? Er det så fantastisk som det blir vist på film eller i en reklame? Engler som sier de har lyst på kremost og vips der har de en vakker skive med kremost i hånden.

Man vet jo at nyfødte barn som nettopp har kommet til verden, ikke tenker på å dø. De har jo et helt liv foran seg. Skulle tatt seg ut om barn ikke ville sove fordi de er redde for å dø. Men kanskje det er derfor barn ikke sover om natten og bare om dagen. Kanskje ikke alle gjør det, men kanskje noen. Jeg har ikke akkurat snakket så mye om hvor redd jeg er for døden og natten. Jeg er så utrolig redd for at folk skal tro at jeg er en merkelig person som har så mange rare tanker oppi hodet. Men kanskje verden trenger noen mennesker som kan se litt annerledes på ting og tang.

Som jeg skrev i sted så sa jeg at jeg er redd for å sovne. Å sove betyr noe for meg. Betyr at jeg må si god natt til alle jeg kjenner ved å skrive meldinger med mobilen og sende de til nesten alle på kontaktlista mi. Pappa blir ikke akkurat så veldig glad når han ser mobilregningen. Men jeg er jo redd for å ikke få sagt hvor glad jeg er i vennene mine og familien min. Det er en følelse nesten som om jeg er i en transe som må gjøre det hver eneste kveld, hver eneste natt. Som om en stemme inni meg sier: Ane Ane! Du kan ikke sove nå, du må først pusse tenner og dermed sende meldinger til dine venner og familie. Det med at jeg sender meldinger til de i familien. Ja, du tror vel kanskje at jeg liksom skriver til bestemor og bestefar og hele slekta, men der tar du nok feil. Det er den nærmeste familien som pappa om han er på jobb i lengre tid og til søstrene mine. Mamma blir jo ganske sinna når jeg ikke sover om natta. Nei, nå løy jeg litt. Mamma blir ikke ganske sinna, men UTROLIG sinna. Men hallo?? Dør jeg i natt eller når kommer jeg egentlig til å dø. Vil jeg dø lykkelig med mann og barn eller ulykkelig singel kvinne, tenker jeg hver eneste kveld. Jeg må alltid passe på sånn at jeg ikke har kranglet med noen, selv min største fiende må jeg passe på at jeg ikke har kranglet med.

Men når man er død og kommer opp til himmelen, hvordan ser det egentlig ut og hvordan ser Gud ut? Er du ærlig med deg selv og meg om du sier at du aldri har tenkt på Gud som en mann. En mann litt oppi åra med litt grått eller nærmere hvitt skjegg. Du som har sett på gud med denne beskrivelsen, kan du se for deg Gud som en ung vakker mørk kvinne?? Nei, ikke sant. Det har liksom blitt en mote å tenke på Gud som en mann. Jeg spurte noen mennesker her om dagen. Hvordan tror du Gud egentlig ser ut? Gammel mann, eller en mørk ung kvinne? Svaret kom ikke som en bombe for meg, men jeg må si at jeg ble litt skuffa. Som du kanskje skjønner så svarte nesten alle at det var en litt gammel mann, altså alternativ 1. Jeg ble litt sinna hver gang jeg fikk det samme svaret. Det jeg tenker på og vil frem til er at noen mennesker her i den store verden har sitt eget syn på Gud og himmelen enn andre. Jeg skal ha en kristen konfirmasjon, og hver gang jeg er i kirken og hører at presten sier; Gud er vår far, vi er hans barn. Hallo?? Det er jo ikke sånn det er. Hvis du søker på Google.no på Gud ser du at det er bare menn som det er avbildet av.

Hvor er kvinnene? Kanskje jeg er en feminist. Det skulle jo egentlig bare mangle. Jeg er jo en nesten ”selvstendig” kvinne med mine egne meninger og synspunkter. Liker ikke at folk ser på Gud som en mann. Hvorfor ikke en kvinne?

For i himmelen? Er det sånn som det blir vist i film og i reklame? Det skulle liksom tatt seg ut om det var store shopping sentere der med Mc Donalds restauranter og med Peppes pizza. Akkurat sånn som det er her i virkeligheten, ja, her nede på jorden. Vær helt ærlig med deg selv, har du noen gang tenkt over om det er sånn i himmelen? Det har jeg, for å være ærlig, så har jeg vel tenkt på det en del ganger mer enn du kan tenke deg. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg begynner å tenke, kanskje jeg bare er en sånn person som liker å tenke eller kanskje jeg er en sånn person som liker å være litt annerledes enn de ”normale” menneskene her i verden. De som prøver å være så perfekte, som vil ha det så bra. Av og til kan jeg bare sette meg ned i senga mi, begynne å gråte som en liten sippeunge som ikke klarer seg her i verden. Selvfølgelig kan alle føle seg ensom, men av og til må jeg slå litt til meg selv og si: Hallo?? Er du der?? Nå må du ta deg sammen.