Jeg var kun 17, ung og redd. Visste ikke hva som skulle skje. Alt gikk feil følte jeg, jeg hadde ikke noe å se frem til. Så møtte jeg han, han var så pen og snill at jeg tenkte hvor heldig er jeg. Vi møttes ofte det var alltid like hyggelig. Jeg ble alltid så blid og glad og følte at alt kom til å ordne seg hver gang jeg møtte han. Jeg måtte alltid møte han i skjul, jeg hadde en annen kultur sa alltid mamma. Vi kunne ikke være sammen med gutter sånn uten videre. Men jeg følte at jeg trengte noen, noen å snakke med. Jeg hadde ikke mange venner, jeg var alltid den 3 mann på hjulet. Hvem skulle jeg snakke med?

Det kom flyktninger fra alle verdensdeler. En dag var det ei jente som dukket opp på trappen min. vi var begge fra samme land og hun lurte på om vi ville være venner. For meg passet dette bra, jeg hadde jo ingen andre å være sammen med så hvorfor ikke. Vi blir fort bestevenner og deler alt. Men begge hadde en hemmelighet. Jo begge hadde kjærester men ingen andre visste om dette. Hun hadde holdt dette i skjul, det samme hadde jeg.

Han var eldre enn meg så han gikk ikke på skolen, han var ferdig med sine studier mens jeg gikk fortsatt på videregående. Jeg tenkte ikke mye på skolen da for jeg hadde tankene mine et helt annet sted. De var hos han hele tiden, jeg satt i timen og var helt ukonsentrert, fulgte ikke med hva som ble sagt. Fagene gikk dårlig og karakterene gikk ned. Hva skjedde da? Jeg sluttet , orket ikke mer av skole. Mamma ble sur og prøvde å overtale meg til å fortsette. Men jeg sa at jeg var ferdig, gidder ikke mer. Hun spurte om grunnen min, hvorfor jeg ikke ville fortsette hva som hadde skjedd. Men jeg var ikke klar for å snakke med henne, jeg visste alt bedre en det hun gjorde trodde i hvert fall jeg. Men slik var det ikke, mamma visste godt hva hun snakket om, hun visste at jeg kom til å angre på dette. Men jeg sa at jeg ville prøve å jobbe litt og se hvordan det går. Jeg tenkte ikke over dette den gang, for da var alt og alle så dumme og visste ingen ting.

Jeg begynte i min første jobb, for meg var den super og godt betalt. Allerede 17 og fikk lønn på 18 000 hver mnd. Jeg tenkte ikke over hva slags jobb det var for det var ikke så viktig for meg. En dag spurte en venninne om hva jeg gjorde og da sa jeg at jeg jobber jo nå og tjener bra med penger. Men jobben min går ut på vasking og re opp senger, jo jeg hadde blitt en stuepike. Jeg sparte opp penger slik at jeg kunne reise rundt og oppleve verden, men nei det fikk jeg ikke lov til av mamma. Jeg skulle visst reise til hjemlandet og forlove meg jeg. Jøss tenkte jeg hva skjer, hva med min kjærlighet? Han er jo i livet mitt! Vi møttes jo fortsatt, han var klar over hvor strenge mine foreldre er, at jeg hørte på dem var fordi jeg respekterte dem, en del av oppveksten min var jo at man skal respektere eldre og vise høflighet. Vi reiste slik mamma sa, men jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle gifte meg, jeg var allerede i et forhold. Hvordan jeg klarte å få mamma til å ombestemme seg vet jeg ikke selv idag. Jeg har flere ganger tenkt på det men kommer ikke frem til noe svar.

Når ferien var ferdig var hverdagen i gang, jeg er i kontakt med min kjæreste fortsatt, han var klar over det som kunne skje i hjemlandet men han sa alltid at jeg burde fortelle hjemme at jeg er i et forhold. Han hadde jo alt det var ikke noe å nøle på der. Men hva med min redsel! Min redsel til å bli avvist av mamma. Jeg visste ikke hva hun skulle si til meg om jeg fortalte dette. Så jeg valgte den letteste veien for meg. Jeg pakket sammen klærne mine og rømte hjemmefra uten å se meg tilbake. Jeg ville bare leve lykkelig med han jeg var glad i. Jeg dro til han sent denne kvelden, han var helt med på det jeg gjorde, men han mente dette var feil. Jeg skulle fortalt det sa han alltid. Samme kvelden merker mamma at jeg er borte. Hun gjør alt i sin makt for å finne meg, det var kun en nabo som visste om han. Ei jeg hadde fortalt dette til, mamma sa til henne at jeg hadde rømt. Og uten å tenke seg om sier hun at hun kunne tenke seg hvor jeg var. Hun hadde rett. Jeg trodde jeg kunne flykte fra problemene sånn uten videre. Hun ringer meg på han sin hustelefon, snakker med meg og viser meg at jeg har tatt feil. Hun forteller at jeg burde snakket med henne om dette, men jeg mente det motsatte. Jeg reiser hjem igjen for å løse dette med mamma. Etter en lang prat sier hun at dersom dette var en jeg var glad i og kunne tenkt meg å leve med han så måtte jeg gifte meg med han. Det var helt uakseptabelt at jeg skulle ha et forhold utenom ekteskap. Tanken på at jeg hadde hatt samleie var helt fælt for henne. Jeg fortalte flere ganger at jeg ikke hadde vært i den type kroppskontakt. Hun stolte ikke på meg. Hun mente fortsatt at dette var feil. Det eneste jeg kunne gjøre var å gifte meg med han. Vi gikk med på dette begge parter og det tok ikke lang tid før jeg hadde en ring på fingeren.

Plutselig var jeg gift. Uten å tenke meg om, skulle jeg bo med et annet menneske. Jeg skulle dele alt jeg hadde med han. Vi måtte lage avtaler hele tida om hvordan ting skulle skje, hvem skal hva og hvem gjør husarbeid denne dag. Dette var veldig uvant for meg. Jeg var vant til å ta egne avgjørelser om hvordan hverdagen skal være. Men alt gikk greit med litt avtaler og kompromisser.

En dag skjedde det noe spesielt. Jeg fikk en melding fra denne venninnen etter en periode uten å ha møtt henne eller snakket med henne. Hun ville nemlig besøke meg, hun hadde savnet å ha noen å snakke med for alt hadde gått galt i livet hennes. Hun og kjæresten hadde slått opp. Ja selvklart skulle vi møtes, dette var jo supert for min del. Vi avtalte at hun skulle komme over på middag slik at vi kunne mimre litt. Han sa det var greit han skulle uansett på trening så jeg fikk kost meg litt med min venninne. Hun kom og vi hadde det kjempefint og koste oss masse og så på gamle bilder. Det var virkelig noe jeg behøvde. Vi snakket sammen om alt som hadde skjedd. Og jeg fikk dårlig samvittighet og fikk virkelig vondt av det som hadde skjedd. Jeg prøvde å trøste henne å få henne til å tenke på noe annet.

Tiden gikk og jeg lurte på hvor det ble av han, så jeg ringte å spurte så fikk jeg beskjed om at han kom snart. Ja så fint nå fikk min venninne treffe han jeg var så glad i.

Han kom hjem, da merket jeg at han var litt blek. Hva har skjedd? spurte jeg ved døra. Nei det var ingenting han var bare sliten. Det er greit men kom du må hilse på min venninne. Han kommer inn i stua og hun reiser seg opp , når hun ser han begynner hun å grine og han blir helt satt ut. Ja dette var hennes tidligere kjæreste. Han hadde vært sammen med oss samtidig. Hun blir hysterisk og hadde så mye på hjertet at hun begynte å skrike, kjefte gråte alt på en gang. Jeg bare sto der og så på dem som en tilskuer. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller si. Jeg kunne ikke forstå hvordan dette var mulig. Mens hun snakket sto han bare å så på meg hvor paff jeg ble. Jeg følte at han angret seg over det som hadde skjedd. At det kanskje kun var en feil, hvem vet. Hun løp ut og dro hjem fra huset vårt uten å si noe til meg.

Da skulle vi ta en prat om dette da. Jeg visste ikke hva jeg skulle si så jeg hørte bare på en bunke med forklaringer og unnskyldninger fra han. Så jeg valgte å glemme dette og late som om det ikke hadde skjedd. Jeg fortsatte å tro at han er den jeg ville han skulle være.

FORTSETTELSE FØLGER