”Foreldrene mine forventer så mye av meg”. Dette er uttalelser jeg ofte hører om blant mine venner. Dette gjelder også alle plan, alt fra å være med venner på fritiden, på trening, i en familiemiddag og fra lærere på skolen. Og med forventninger følger ofte presset. Og det er dette presset som kan være for mye for enkelte, de greier rett og slett ikke å etterfølge alle de kravene som stilles til dem.

Bakgrunnen for presset.

Kan forventningspresset variere fra sted til sted? Det er vel helt avhengig av fra hvilke kultur du stammer fra, sosiale gruppe i samfunnet og geografisk posisjon bare på hovden kan det variere fra gjeng til gjeng, for eksempel alpinister Vs langrennsløpere. Det som her menes er at folk som kommer fra sentrale deler av landet ofte er utsatt for læringspresset, på grunn av at foreldrene ofte er høyere utdannet og at barna deres helst skal gjøre det likt som dem eller enda bedre.  Som for eksempel er det ikke så mye tradisjon for somaliere å ta seg en stor utdanning som for eksempel Sverige.

På fritiden.

Også opp mot fritiden er det knyttet store forventninger. Det er jo særlig innen de aktiviteter som omhandler konkurranse eller som idrett. Dette er jo et stort problem som ofte drøftes i nasjonale idretts samlinger men hos ivrige foreldre og personer på klubb nivå uten stor idrettslig kompetanse tar overhånd . på nasjonalt plan sies det jo at alle under 12 år skal ha premie og at resultatene skal dempes ned og heller ha fokus på prestasjonen. Dette er et meget viktig poeng, ellers vil jo ofte presset bli veldig høyt både fra foreldre og fra for eksempel fotballaget.

Vennegjengen. Vennegjengene har endret seg i det siste, før var det ikke så viktig med mange venner, men nå om dagen er det viktig å ha mange venner, men dette presset har antageligvis økt i takt med internett. Se for eksempel på Facebook, der er det ”nesten” viktig å ha mange venner, selv har jeg vel ingen venner der som har under 250 ”venner”. Og her er det helt klart at venner er viktig. Kommer du med under hundre venner, så vil nok dette bli sett rart på. Et stort unntak altså. Ofte er det kvantiteten som teller istedenfor kvaliteten på vennen som teller. En annen ting som teller en del er ”hvordan” venner du har, har du mange venner som er late på skolen vil du også nesten naturlig bli lat på skolen. Da har du jo ingen til å dra deg opp å oppmuntre deg.

I familien

Men som oftes oppstår det meste av forventningspresset hjemmefra, noe jeg ofte merker selv. Min far setter store krav til meg, både på skolen og på ski. Han forventer at jeg gjør det bra i alt jeg gjør, at jeg går frem som en leder og alltid fremhever meg positivt i det jeg gjør. Og at når jeg først gjør noe så skal det være skikkelig.

På skolen

Skolehverdagen skaper ofte et stort dilemma, fordi lærerne ofte vil at elevene skal prestere godt på skolen, men de glemmer ofte lett at de ofte har andre plasser de også skal prestere på. For eksempel mellom portene i bakken. Dette presset øker jo også med at alt skal måles og føres statistikk over og at det sånn skapes et stort press på skolen også fordi at hvis elevene deres gjør det dårlig på en Nasjonal prøve så vil det gå utover skolen rykte. Alle forventninger er sterkt knyttet opp mot fremtiden og dens utsikter. Utsiktene fremover er jo ofte dystre og derfor blir det enda viktigere å være best, rett og slett.

Konsekvensene

Hvis forventningene skal fortsette å øke like mye i fremtiden som de gjør nå kommer det til å bli et meget konkurransespisset samfunn vi kommer til å leve i, men samtidig kommer Norge til å bli helt rå på utvikling siden de alltid skal være et steg bedre en sine forgjengere. Dette er jo kanskje en vei å gå men det er jo helt klart noen som vil lide, men det er jo kanskje ikke i Norge disse vil lide hardest. Her er det jo nemllig en hel del tradisjoner som skal vedlikeholdes og det trengs det folk til, og i tradisjonene er det jo ikke mye til utvikling så det er jo alltid plass til alle.