For noen få timer siden kom de beryktede Janjaweed seg inn i leiren hvor jeg oppholdt meg. Mange mennesker, inkludert de som jeg prøvde å hjelpe med min medisinske ekspertise, blir ranet, voldtatt og drept mens jeg skriver dette. Jeg og min kollega, Harald, kom oss så vidt unna. De lot oss gå da de så at vi var leger. De dreper ikke leger. Det er ikke noe vi kan gjøre for å redde dem som blir ruinert nå. Janjaweed er så mektige. De har ekstreme mengder med våpen, og de er ikke redd for å bruke dem.

Mitt navn er Kristin Jobartha. Jeg er 36 år gammel, og jobber for Leger uten grenser i Darfur i Sudan. Jeg og min kollega, Harald, har vært her i 3 måneder. Livet her nede er svært annerledes enn hjemme i Norge. Menneskene i dette gudsforlatte landet, med krig, sult og ren skjær elendighet, lever i konstant frykt for sine fiender. Mine fiender er Janjaweed, som er en militsgruppe støttet av regjeringen. Det er en samling av krigere med arabisk bakgrunn. Janjaweed bygger ofte på tradisjonen ”Hambati”, som er sosiale banditter, utstøtt, men samtidig beundret av samfunnet. Andre er profesjonelle kriminelle. Siden jeg er mørkhudet, eller har afrikansk opprinnelse, og ikke arabisk, er de alltid skeptisk i det jeg går forbi dem. Uten at jeg trenger å si et ord, vil de automatisk behandle meg som om jeg er en kriminell. Mektige spørsmål preger Darfur i dag; foregår det en etnisk rensing i dette landet? Har de religiøse konfliktene overtatt, slik at religion, etnisitet, og stat ikke blir behandlet som de forskjellige tingene de er? Araberne tolererer ikke afrikanerne, mens afrikanerne ikke tolererer araberne. Så jeg antar at svaret er ja!

Kampen for Darfurs overlevelse fortsetter, og kanskje kommer det bedre tider snart? Men vil det komme raskt nok?

- Dagens hjelpearbeid er så langt unna å strekke til at menneskeskapt hungersnød ikke er til å unngå i Darfur, rapporterer leger fra hele Darfur provinsen. Ja, for sult er en alvorlig konsekvens av krig og konflikt. Mat og drikke blir delt ut uregelmessig. Ufattelige 200 mennesker dør hver måned i leiren jeg jobbet i, mest på grunn av sult, vold og sykdom. De fleste som venter på hjelp, venter nok forgjeves. Mat fra World Food Program kommer ikke tidsnok og dekker ikke det store matbehovet. De siste månedene har menneskene i vår leir fått mat tilsvarende 1000 kalorier per dag. Det er ikke engang halvparten av de 2500 kaloriene som må til for at de skal overleve. Bare halvparten av det nødvendige matbehovet blir dekket i Darfur. Dette er en konsekvens som kommer av at leirens beboere er avhengig av hjelp utenfra. Dette er igjen en konsekvens av krig og herjing i områder like ved, som gjør at beboerne ikke kan gå utenfor leirens grenser i fare for å bli drept.

I Darfur lever man ikke sammen. Religiøse og etniske konflikter resulterer i krig, vold og drap. Denne foregående borgerkrigen ble beskrevet som den største humanitære krisen i verdenshistorien, helt frem til jordskjelvet i India-havet. Det at menneskene kriger uten noe som helst form for etisk moral, resulterer i at kvinner blir voldtatt på åpen gate, uskyldige liv blir revet bort, og tusenvis av mennesker må flykte fra hjemmene sine. Det verste er at ingen har makt, vilje eller mot til å gjøre noe med denne situasjonen. Darfurs innbyggere trenger en revolusjonær politisk endring, noe som kan føre til at flere tusen liv blir spart, hver måned!

Jeg synes livet i Darfur er ekstremt tøft. Og jeg har bare vært her i tre måneder! Tenk å leve i et slikt land, så preget av krig og konflikt, at ens hverdag består av å bekymre seg for sitt eget og andres liv, med hvert eneste fiber i den skjøre, underernærte kroppen. Slik er det for de aller fleste, hvor konflikt og overlevelse står på dagsordenen. Dette gir deg noe å tenke på, ikke sant? Derfor er det så veldig synd at tanker i seg selv ikke har makt til å endre på noe som helst.

30. juli 2006 bestemte FN at de skulle prøve å presse regjeringen til å stoppe og avvæpne de ekstremt farlige Janjaweed, som dreper, raner, voldtar og brenner ned hele landsbyer. Om de gir etter til dette presset, er opp til fremtiden å avgjøre. I mellomtiden må vi aldri miste håp, eller snu ryggen til hva som skjer i denne delen av verden. Vi må utdanne dem som ikke har peiling, og gjøre vår del som en brikke i et enormt puslespill. Hvis ikke vil ikke brikkene passe, og til slutt falle på plass. Vi må vente. Vente på at bedre tider skal komme, hvor konfliktene i Darfur bare er bagateller.

Kristin Jobartha.