For oss rike er det ofte vanskelig å forstå hva sult er. Sult er når spedbarn gråter konstant grunnet matmangel. Sult er når barn er nødt til å lete etter mat i søppelkasser og søppeldynger. Sult er når foreldre konstant må gå og lure på om barna deres kommer til å dø av matmangel, og når familien må bestemme seg for om de skal gi maten til de som har størst sjanse til å overleve eller de som er hardest rammet og lider mest. Sult er syke barn som vil fortsette å være syke resten av livet fordi moren ikke fikk nok næring under graviditeten. Sult fører til enorme lidelser og enorme tap.

Annethvert sekund dør et menneske av sult. Hver dag dør det omtrent 44 000 mennesker av sult eller sult-relaterte årsaker. Det er nesten 16 ganger så mange som døde i World Trade Senter. I tillegg er 842 millioner mennesker er kronisk underernærte. Det er over 210 ganger Norges befolkning.

Alle denne lidelsen og alle disse dødsfallene som dette fører til kan lett vært unngått. Det finnes nemlig nok mat til alle med et overskudd på ca. 10 %. Vi har faktisk mer mat en det vi trenger. Tre fjerdedeler av alle som sulter i hjel bor i områder med overskudd av mat. Det er ikke bare for de sultne det er viktig å bli kvitt sult. FNs organisasjon for mat og landbruk har regnet ut at det ville koste 24 milliarder dollar årlig å halvere sulten. Videre ville verden tjene 120 milliarder dollar i året på det. Blant annet gjennom økt produktivitet og mindre helseutgifter.

Noen ganger er det borgerkriger, tørkekatastrofer eller lignende som kompliserer situasjonen, men for det meste er den eneste grunnen til sult dårlig fordeling.

10 % av verdens befolkning eier 90 % av verdens ressurser. Den fattigste femtedelen av verdens befolkning står for 1,3 % av det globale, private forbruket. Mens den rikeste femtedelen derimot står for 86 %. Det antas nå at den samlede formuen til verdens 225 rikeste mennesker tilsvarer årslønnen til nesten halvparten av verdens befolkning. At forskjellen mellom fattig og rik er så stor som den er fører blant annet til at de rike kan kjøpe opp maten de fattige trenger. Med andre ord er ikke maten fordelt etter behov, men etter kjøpekraft.

Når WTO, Verdens banken og Det internasjonale pengefondet hindrer utviklingsland i å beskytte sine markeder mot unødvendig konkurranse utenifra fører dette bare til mer sult. Under frihandel kjøper land med mer kjøpekraft opp maten som egentlig burde gå til lokalbefolkningen hos produsentene. Et av mange gode eksempler på dette er India. India produserer et kraftig overskudd med mat og eksporterer landbruksvarer tilsvarende 18 796 millioner dollar og er dessuten verdens nest største riseksportør. Likevel lever minst 260 millioner Indere under sultegrensen. Det tilsvarer omtrent 21 % av Indias befolkning.

Andre eksempler jeg like så godt kunne brukt er Kina, Filippinene, Sri Lanka, Bolivia, Madagaskar eller Etiopia. I bare to av de nevnte landene er andel sultende lavere en i India. I de andre landene er andelen opp til dobbelt så høy. Dessuten selger multinasjonale selskaper mat langt under produksjonskostnadene for å utkonkurere konkurenter under frihandel. Dette fører til at lokale bønder ikke for solgt varene sine.