11. september 2001. En dag som startet som en vanlig dag, men som endte i tragedie. De fleste husker denne datoen. Terroristene som kapret fly og styrtet dem. Man husker spesielt godt de to passasjerflyene som endte sine ferder i tvillingtårnene i New York.

I 2001 fylte jeg 10 år. Livet mitt var idyll, og lek, venner og Barbie stod sentralt. Jeg trodde nesten alle hadde det like bra som meg. Mat, drikke og et sted og bo? Det var en selvfølge. Mine foreldre var opptatt av å skjerme meg fra vold og blodige sammenstøt som ble sendt på tv. Jeg fikk aldri helt sett hvor mye smerte som befant seg enkelte steder. Mitt inntrykk av verden var langt fra sannheten. Men tragedien som rammet USA kunne ikke mine foreldre skjerme meg for.

Som sagt var jeg bare 10 år da dette skjedde. Jeg husker første gang jeg så de grusomme videoklippene av flyene som braste inn i World Trade Center. Det var en tidlig ettermiddag hjemme, sammen med pappa og min bror. Med en gang skjønte jeg ikke hvor alvorlig det var, men min fars måping og min brors banning ga meg et inntrykk. Jeg hadde aldri sett noe lignende før. Noe så grusomt. En frykt bredte seg utover kroppen. Jeg var lammet fra hodet og ned.

I ukene som fulgte stod terrorangrepene sentralt i alle medier. Jeg så bilder av de to skyskraperne overalt. Flammene og røyken som stod til alle kanter fikk meg til å tenke på dem som satt innestengt. Det var en kvelende tanke. Men det som virkelig fikk frykten til å bre seg langt ut i fingertuppene var bildene av mennesker som hoppet i døden. Jeg gråt første gang jeg så et slikt bilde. Det gikk veldig inn på meg fordi jeg forstod hvorfor de gjorde det; de visste de skulle dø uansett.

Å se slikt var ikke enkelt for en lettpåvirkelig 10-åring som meg. Det var noe helt nytt. Før var jeg en ubevisst sjel som ikke var langt i fra å tro at verden var fryktløs, og at alt vondt kun skjedde på film. Klart angrepene på USA gjorde inntrykk på meg!

Som mange andre begynte jeg å stille meg spørsmål. Hvem? Hvorfor? Hva kunne få noen til å gjøre noe slikt? Hva hadde USA gjort? Eller de om lag 3000 menneskene som omkom som følge av angrepene? Jeg kunne ikke forstå det. På få uker fikk jeg et helt nytt syn på verden. Jeg følte frykt og redsel. Ble etter hvert også mer redd for å ta buss, tog, samt fly. Det skjedde noe med meg, jeg begynte å få et realistisk verdensbilde. Skjønte at livet ikke var en dans på roser, forstod etter hvert hvilke ondskap som eksisterte, og innså at verden ikke alltid var like trygg. Nye ord dukket opp, men ble etter hvert like kjent som melk og brød. For å være helt ærlig visste jeg ikke hva terror var engang før 11.september-angrepene. Som et resultat av terroristenes hudfarge, ble det også etter hvert bygget opp en uønsket frykt for innvandrere og andre mørkhudete i meg. En skepsis som ikke ville forsvinne. Terrorhandlingene har samt satt sine spor globalt, og vært med å fremme uroligheter i flere land, spesielt i Irak.     

Mye har forandret seg siden 11. september 2001. Folks holdninger, deres frykt for sine medmennesker. Hvem er god, hvem er ond? Ingen vet. Selv om det er over 5 og et halv år siden selvmordsaktivistene tok kontroll over de 4 passasjer flyene og styrtet dem, tenker de fleste fremdeles på de etterlatte fra tid til annen. Min medfølelse ovenfor dem vil i så fall alltid være der. Så spør jeg meg selv; har verden lært noe? De fleste har sannsynligvis lært det samme som meg; verden er ikke alltid slik du tror den er.