Dette var dagen vi sent kom til å glemme.

Jeg satt meg ved frokostbordet, og strakk meg etter avisa, den lå på andre siden av bordet.

På forsiden var det bilde av noen jeg kjente, og dette var overskriften

“Måtte dra uten å si ha det”.

Det kom som et sjokk, jeg hadde jo pratet med han dagen før.

Det var forferdelig, hvem kunne gjøre noe så ondt!

Det var en kald dag i desember.

Snøen dalte lett og fint utenfor de store vinduene.

Inne i klasserommet var det stille, ingen sa ett ord ikke engang Fredrik som alltid hadde noe å si.

Alle var i sjokk over hva som hadde skjedd, over at de hadde mistet sin gode klassekamerat.

Og Lami som alltid var så snill mot alle, han brydde seg ikke om du var populær, upopulær,tykk tynn, høy eller lav.

Han behandlet alle likt.

Han respekterte alle som de var.

Men denne dagen måtte komme, det visste vi alle, det visste han selv også.

Men hvorfor måtte den komme så fort?

Mange satt og gråt i klasserommet, andre lot som om de ikke brydde seg, men det var nok bare deres måte å takle situasjonen på.

Jeg skjønner ikke hvorfor de måtte sende han tilbake.

Tilbake til de dårligste gatene i Irak.

Familien hadde det jo så bra her i Norge, foreldrene hadde fått seg fine jobber, Lami og broren hadde det kjempe bra på skolen.

De hadde jo bodd her i 6 år, hvorfor sende de tilbake da.

De fikk ikke tid til og si ha det til venner og kjente en gang.

Fordi politiet kom og og hentet dem så sent på kvelden.

De kunne da fått beskjeden litt før så de fikk sagt i fra til alle vennene sine at de måtte dra.

De fikk ikke det, ikke et lite signal engang.

Klassen ble ikke den sammen igjen.

Vi holdt kontakten med Lami via brev og bilder, men det varte ikke så lenge.

Bare noen få dager, etter at Lami og familien hans ble kasta ut av Norge, kom det tre russere på skolen.

To av dem begynte i klassen vår.

Alle mente at dette var urettferdig, jeg også. Hvorfor fikk disse komme når de andre måtte dra?

Det var noe vi aldri fikk svar på.

Og disse to russiske jentene var langt i fra hyggelige.

De rotta seg sammen og snakket stygt om alt og alle, på russisk.

Det er jeg helt sikker på.

De kom nesten aldri på skolen heller de skulket nesten hver eneste dag.

Jeg mener at detter er dårlig av Norge og samfunnet,

De burde tenke på hva alle mener og tenker om og bare ta inn og sende ut mennesker, alle lever og det er rett og slett flaut at man bare “sparker” de ut som om de var leketøy.

Hvorfor ikke bare la de som er her være her og ikke ta inn flere flyktninger/innvandrere.

For hvem hvet hvordan det går med Lami og hans familie nå!

Og for de som lurte er dette en sann historie.