I Dagens Næringsliv onsdag 16. januar skriver professor Rögnvaldur Hannesson ved Norges Handelshøyskole at miljøvernorganisasjonene blåser uviktige saker stort opp og får altfor stor positiv respons på dette. Han tar opp tre eksempler som jeg gjerne vil få lov til å kommentere:

1. Gasskraftsaken. Hannesson skriver at produksjon av gasskraft i Norge antakelig ville erstattet import av kullkraft fra utlandet og dermed redusert de samlede utslippene av klimagasser.

Grunnen til at forslaget om å bygge gasskraftverk i det hele tatt kom opp, er at vi nordmenn bruker mer og mer strøm. Derfor følte politikerne det som sin plikt å påse at vi får den strømmen vi higer etter. Miljøorganisasjonene i Norge satte i gang aksjoner mot et slikt tiltak. Dette fordi gasskraftverk spyr ut enorme mengder CO2 hvert år. Å hindre byggingen av disse gjør det vanskeligere for sløsere å kjøpe mengder av billig strøm. Billigere strøm fører som kjent med seg et økende forbruk av det samme, noe som igjen krever større strømforsyning i form av for eksempel flere gasskraftverk.

2. Greenpeaces aksjon mot lastebøyen ”Brent Spar”. Her skriver professoren at Greenpeaces mål var å få allmennheten til å tro at planen til Shell var å senke lastebøyen fylt med olje på grunt vann i Nordsjøen, når Shell opprinnelig hadde planlagt å senke den på flere tusen meters dyp.

Har en lastebøye fylt med olje noe på havets bunn å gjøre, uansett hvor dypt den ligger? Det er forkastelig at havet skal fungere som søppeldynge for de store selskapene. Miljøaktivistene ble tatt inn i varmen for å diskutere den videre skjebnen til ”Brent Spar”, og sammen kom man frem til at lastebøyen skulle hugges opp og tømmes for olje på land. Dyrere ble det helt sikkert, men det er nødvendig for havmiljøet at de store selskapene lærer å kvitte seg med avfallet sitt på andre måter enn å dumpe det rett i havet!

3. Sellafieldsaken. Hannesson hevder at de utslippene av radioaktive stoffer fra Sellafield som når den norske kysten er ubetydelige.

Utslippene fra atomanlegget i Sellafield har økt merkbart de siste ti årene. Et av de stoffene vi ser mer og mer til ved norskekysten på grunn av disse utslippene er technetium-99, som nå enkelte steder utgjør 1/5 av tillatt utslippsgrense, og som stadig øker. Stoffet har en halveringstid på 213 000 år. Det er med andre ord bedre å komme med forebyggende tiltak istedenfor å være etterpåklok. Miljøvernminister Børge Brende gjør en stor innsats for å stanse britenes dumping av avfall fra atomanlegget i Sellafield i havet samt deres planer om en ny reprosseseringsfabrikk, også denne i Sellafield, og fortjener mye ros for dette.

Jeg ser ingen grunn til å blåse en lang marsj i miljøproblemene. Om de i det hele tatt har noe med drivhuseffekten å gjøre, er det ingen som kan si ett hundre prosent sikkert, men det er ingen tvil om at klimaet er i forandring. Miljøorganisasjonenes aksjoner bidrar til å få folks øyne opp for de miljøutfordringene vi står foran. Jo flere som vet om en miljøsak og er villig til å kjempe for den, jo vanskeligere blir det for makthaverne å gå imot. Nettopp derfor har miljøorganisasjonene en stor del av æren for de miljøforbedringene vi har sett de siste tiårene.