Jeg heter Selma og vil skrive litt om mobbig. Det er noe jeg har opplevd selv og det må jeg si, det var det verste jeg noen ganger har opplevd. Men så har jeg jo ikke levd så veldig lenge heller da, bare 15 år og 10 måneder. Men jeg vil på det sterkeste fastslå at mobbing er det verste som finnes. Men man kan jo egentlig aldri få det helt bort, for det finnes på skolen, på lekseplasser, i idrettsmiljø, på ungdomsklubber, jobb, ja også i barnehagen.

Mobbing er litt forskjellig fra jente mobbing til gutte mobbing. Jenter mobber med ord og gutter mobber fysisk. Det er to forskjellige ting. Jeg vil gå mer inn på jente mobbing, for det er noe jeg vet, noe jeg har opplevd selv. Det var noe av det verste. Det er jo litt mer ”populære” personer som mobber, men egentlig så er dem kun populære for dem ”mishandler” andre personer og det synes jeg Norge skal prøve å få bort. Jeg vet det ikke er lett å få det bort men jeg er helt sikker på at det kan bli bedre enn dette. Det kan vertfall ikke bli verre.

Det er mindre mobbing i store byer sammenlignet med mindre steder. Som f. eks Finnsnes og rundt Senja. Det er mindre mobbing i mindre klasser som på barneskolen. De passive eller underdanige mobbeofferet er gjerne stille, forsiktige, følsomme, tar kanskje lett til tårene, usikre med liten selvtillit (en negativ selvoppfatning), vis det er gutter så sloss de ikke, er svakere enn sine klassekammerater særlig mobberne, har få eller ingen venner, redde for å slå eller skade seg og lettere for å omgås med voksne (foreldre, lærere) en jevnaldrende. Det finnes mer mobbing på skoleveien enn på skolen. Det er jo et ganske stort problem i skolen.

Når jeg ble mobbet var det sånn at jeg fant på mye unnskyldninger, for å slippe og fare på skolen. Jeg var redd dem som var der, dem som mobbet. De så kalte ”populære”, dem som fikk de pene guttene med engang bare dem knipset med fingeren. Jeg var den som ikke hadde noen å være med ingen ville vel ha meg, jeg var jo ikke populær. Ikke for at jeg er noe mer populær nå da. Jeg hadde jo ikke gode karakterer vis man kan si det sånn. Jeg var den med den dårligste selvtilliten, men jeg har ikke noe bedre selvtillit i dag nei hakke verre. Jeg er ikke den personen som spør en gutt vis jeg liker han. Jeg er den jenta som er litt stille og sjenert. Jeg synes det er dårlig gjort av de folkene som mobber å ødelegge selvbilde til så mange. Jeg kan bare si til de som mobber slutt med det, for det er ikke noe bra for den som er mobbe offer. Den personen som blir mobbet får ofte dårlig selvbilde og da tør den personen ikke å vise seg blant folk eller spørre en person dem liker om dem skal bli sammen.

Man har kanskje tenkt på å gå selvmord for at man ikke greier å leve lenger. Men da vis man gjør det er det jo mobberne sin skyld at den man mobbet er død, og bare mobberne sin skyld. For dem er jo de som ødela for den personen. Jeg har selv hatt en selvmords tanke men siden jeg har så flotte venner som ikke bryr seg om hva andre sier så har jeg ikke gjort det. For å være ærlig så tørr jeg egentlig ikke det, jeg er for redd for å dø, for redd for hva som vil skje vis jeg ikke dør.

Noen mobbere er jo populære men det er andre som er upopulære og mange er middels populære. En mobber har ofte en gruppe på to til tre kamerater rundt seg som støtter han eller henne, og ofte så deltar dem på mobbingen. Men mobberens popularitet minsker på høyere klassetrinn og ligger lavere enn gjennomsnitte i f. eks i 9.klasse. Men de når ikke samme lave popularitetsnivå som mobbeofrene. Jeg ser ikke vitsen med i å mobbe.

Mobberne bryr seg jo ikke om konsekvensene. Men det er jo det minst verste, for dem bil enten bare pratet til eller så blir dem flyttet til enn annen skole. Så starter jo mobbingen der også, så da fortsetter det bare tilslutt er jo alle blir mobbet, men det er jo ikke så vanskelig å tenke seg at nå skal vi få slutt på dette. Men noe må gjøres men det er jo ingen som tar mot i seg og gjør noe med det. Skal ingen få mot i seg snart?

Men når jeg blir voksen skal jeg hjelpe andre som har det vanskelig eller blir mobbet, for jeg vil ikke at andre sitt liv skal bli mishandlet. Det holder at mitt er mishandlet. Det er noe jeg har bestemt meg for men jeg har ikke bestemt når det blir. Jeg skal mest sannsynlig lage en eller annen form for hus som vi mobbeofrene kan ha møtte for å prate ut om dette. Må nok ha flere folk med får å få stoppet dette. Kanskje jeg skulle bli politiker? Nei, jeg vet ikke noe om land eller verden. Så det passer nok ikke meg. Jeg får bare innse at jeg må bli noe annet enn politiker. Kanskje en kokk som hjelper folk som er eller har vært mobbeoffer.

Jeg synes at dem som mobber må kutte det ut, for det hjelper jo ikke. Dem ødelegger bare for den som blir mobbet. Men har dem gjort det en gang så greier dem sikkert ikke å stoppe, men det er jo ikke noe stort. Men det er jo noen man må vente seg av, det er jo deres feil at dem begynte. Noe som dem kunne ha spart seg for.

Men den som blir mobbet er det verre for. Den personen kan ikke velge å ikke bli mobbet, den personen kan egentlig ikke velge. Men den personen kan si det til en voksen sånn at det blir slutt på det, så det blir borte. For da kan det hende at det blir borte. Men man vet jo ikke. Kanskje det kommer opp igjen. Kanskje ikke lærerne bryr seg om hva vi sier.

Foreldrene må jo få vite det før dem kan gjøre noe men det er jo det som er det store spørsmålet. får dem vite det? Det er jo ikke sikkert og kanskje det er for flaut å si. Men alle dere som blir mobbet der ute i verden. Husk det at det kan ikke bli verre en det er nå. Det er det viktigste. Men foreldrene burde spørre alle sine barn om hvordan dem har det på skolen. For da får alle det så mye bedre. Man må jo tenke på framtiden også.

Men jeg vil oppfordre alle til å bidra til å få slutt på mobbing uansett hvor vanskelig det er.

 ”Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv”

-- Arnulf Øverland