Det startet alt med påvirkningene. Å være med på hva de andre gjorde, det de fleste vennene mine etter hvert begynte med – røyk. Til meg startet det i 9ende klasse, men bare på fest en gang i blant. Og det var bare på fest også! For ca. 2 år siden var det ut med røykning. Alle som røyket ble sett ned på, de som røyket på skolen ble kalt tapere. Jeg gjetter vell at røyken er en mote som kommer og går? Nå er den inn igjen, inn på mote. Men enda klarte jeg å holde meg til festrøyk. Mamma fant det ut, for hun hadde luktet røyk av meg etter fest. Reaksjonen var ikke sinne, men skuffelse som hun uttrykte med sinne. Hun sa at selv om hun festrøyket en gang i blant, klarte hun og holde seg til bare fest! Fast bestemt var jeg sikkert på at jeg skulle klare det samme, så jeg hørte ikke på hva mamma hadde å si.

Festrøykingen fortsatte i 10ende klasse, helt til jeg fikk meg en ny kjæreste. En fastrøyker. Jeg klarte å holde meg de 2 første månedene? Men etter det sklei jeg ut. Han røyka, kompisene røyka, til slutt følte jeg alle rundt meg røyka. Mer og mer ble jeg frista, og kjæresten røyket som et lokomotiv. Jeg ble tilbydd røyk, noe jeg sa ja til.

Jeg tenker ofte, har jeg en svakhet for viljestyrke? Klarer jeg ikke å stå på egne ben, og si de to lette ordene ”Nei takk”. Først trodde jeg at jeg klarte det lett, men etter hvert ble lysten bare større og større. Noe som utviklet seg til røyking hver dag. Mamma hadde rett. Jeg hadde for liten viljestyrke til å si nei til røyken.

Jeg skapte krangel og styr rundt meg, spesielt hos mamma og pappa. Jeg så uttrykket i ansiktene deres, skuffelse, men allikevel fortsatte jeg. Når du prøver og la være røyken, men kjæresten og vennene fremdeles røyker, da er det ikke like enkelt å la være. Jeg og kjæresten prøvde å inngå en avtale, vi skulle sette oss et mål: Kutte ned til røyking bare i helgene igjen! Fast bestemt klarte min kjære å holde seg – men ikke lenge. Han klarte det ikke, noe som bar meg i skuffelse. Men vi gidde ikke opp. Han skulle kutte ned i ukedagene, mens jeg skulle prøve å slutte helt. Det gikk jo fint, men også bare i en periode…

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at han har sagt at han MÅ slutte, fordi han kjenner at pusten er blitt dårligere, og hvor mye bedre form han var da han kutta ned. Nok en gang hadde jeg et lite håp om å klare det igjen. I alle fall for hans del. Vi var fast bestemt, ingen røyk i ukedagene!!

Jeg klarte meg fint! Når vennene spurte om jeg skulle bli med å ta en røyk, svarte jeg nei. Helt til en dag jeg kom på torgkvartalet på Stjørdal. ”Bli med ut å ta en røyk?” ble jeg spurt. Men jeg svarte glad og stolt at jeg og kjæresten ikke røyket i ukedagene lengre, og at nå var vi bestemt. Jeg hørte bare latter ved siden av meg, av en kompis som gikk på samme skole som kjæresten min. Han hadde sett han røyke seinest klokken ti i dag, og nå var klokken 12. Jeg var så flau, så skuffet!

Jeg angrer på at jeg i stedet for å sende ei sur melding først, at jeg heller skulle ha spurt vennlig om han hadde røyket noe i dag. Garantert hadde han svart nei. Det verste var at han faktisk bare spurte om hvem som hadde sagt det. Det ble bygget opp på en løgn. Jeg ble lei meg, og drog med meg de jeg var med ut og røyket bare for pur faen.

Røyken… det skaper ikke annet enn trøbbel og krangel. Hver gang det har noe med røyk og gjøre, ender det opp med krangel mellom meg og kjæresten. Ofte er det jeg som starter akkurat dette emne med krangling, men det er fordi han gir meg et løfte, som blir brutt gang på gang. Det skuffer meg, ofte begynner jeg å gråte. Jeg vil at vi skal prøve, ikke at begge prøver, men ene bryter det.

Nå i det siste har det vært jevnt med røyking, noen om dagen. Så klart har kjæresten begynt å røyke mer igjen. Jeg blir ofte lei meg.

Helt til i går, da jeg fikk en melding fra pappa:

” … skal ikke legge meg oppi mere hva du gjør nå. Jeg blir bare så skuffet og lei meg når du ikke skjønner alvoret. Det er ikke ”bare en røyk”, men så mye mere. Går kanskje mere inn på meg nå pga. at jeg ser at det rakner rundt meg og jeg prøver å berge familien/forholdet til mamma og meg, men det ser ut som hun har bestemt seg denne gangen dessverre. Mye, eller det meste da, er min skyld og hun er sikkert lei. MEN, det jeg prøver å si er at jeg vil vi skal være en familie og at jeg er glad i deg, ikke sint. Uansett hva som skjer framover. (.. er bare så sliten av alt og kanskje litt redd..) Kospia mi.. ”

Den meldingen slo meg. Den fikk meg kanskje til å tenke mer, forstå alvoret mer enn jeg noen gang har gjort. Han prøver og få fram til at han bare er redd og skuffet, og at røyken ødelegger meg selv og andre.

Jeg gråt i går natt da jeg leste meldingen, og nettopp hadde kjæresten vært ute å røyka, så det luktet røyk. Det gjorde meg enda mer lei meg, og jeg må nå prøve å skjønne hvordan de nærmeste føler det rundt meg. Ikke bare tenke på meg selv, men også hvordan det påvirker andre rundt meg.

Jeg er mer bestemt nå, og jeg vil prøve det beste jeg kan for å si nei takk til røyken, både hos kjæresten og vennene. Begge parter påvirker meg. Men mest kjæresten som jeg er med nesten hver eneste dag, som har skuffet meg så mange ganger med røyken, og som allikevel står ut hver dag, flere ganger daglig og røyker.

Takk.