Fettsuging, ansiktsløftning, kroppsbygning, silikon, fjerning av rynker, ”you name it” Det koster flesk, og det får oss til og se vakrere og yngre ut. Men hva er egentlig et vakkert menneske? En jente med flat mage, store bryster, sprett rumpe og langt lyst hår? Eller en gutt med six-pack, store muskler og ett blendene hvitt smil? For å være ærlig, så tror jeg ikke det. Et menneske kan være ubeskrivelig vakkert for en person, mens det er ”stygt” for et annen.

Så hvorfor tar vi egentlig plastisk kirurgi? For vår egen skyld, eller for andres?

Jeg tror det er et spørsmål vi burde stille oss.

Det er delte meninger om dette tema. Når jeg ser de halvnakne modellene med pupper så store som fotballer, må jeg bare himle med øynene. For ikke å snakke om de over 60 som ser ut som om de har bada i rynke- krem og fått en halv meter for lite hud i ansiktet. Blir man gammel, så blir man gammel. That’s it! Dessuten, hvem vil vel ha en bestemor som ser like ung ut som moren si?

Jeg sier ikke at man ikke kan ta litt silikon i brystene, for eksempel for og fylle ut klærne sine bedre eller føle seg mer tilfreds med sin egen kropp. Man må bare finne mellomtingen.

Så hvorfor gjøre puppene så store att det blir stygt? Og hvorfor stramme opp ansiktet så mye at man selv tror man ser 30 år yngre ut? Når det man egentlig ender opp med, er å gå med et konstant smil, fordi man omtrent ikke får lukket munnen. Ikke vet jeg, det er ikke sikkert de vet det selv en gang, når de først får tenkt seg om.

Men så er det også de da, som ikke lever livet sitt fullt ut, fordi de føler at de er for stygge for denne verden. Du har de som ikke er med barna sine på fritids aktiviteter fordi de ikke orker blikkene. Og de som ikke lenger har fysisk kontakt med ektefellene sine, fordi de skammer seg over utseende sitt.

Jeg er vel ikke den eneste som har nikket forståelsesfullt med hode, når kirurgen i Ekstrem Forvandling forteller om sine drastiske planer.

Man klarer heller å la være å smile når man ser hvor glade pasientene blir når de viser sitt nye ytre for familie og venner. Og det er ikke noe å stikke under en stol at man forstår hvorfor personen har gjort dette, når man ser før og etter bildene.

Det er altså her man må sette skillen, for det er to grupper av de som tar plastisk kirurgi:

De som gjør det for andre, fordi de vil se enda penere eller enda yngre ut. Altså de som ikke helt har skjønt at skjønnhet kommer innenfra. Også har du de som gjør det for seg selv. Fordi det vil gjøre livet deres enklere.

Det er nesten skummelt og tenke på at utseende ditt skal ha noe innvirkning på livet ditt, men sånn har det altså blitt. Eller, når man tenker seg om, har det vel egentlig alltid vært sånn, og jeg tror neppe det kommer til og bli noe bedre. Snarere tvert imot.

Så når det gjelder plastisk kirurgi, vet jeg nesten ikke hvor jeg står. Fordi jeg syns det både er tåpelig, og greit på samme tid. Gjør du det fordi du har plager eller fordi du virkelig trenger det, så greit. Gjør du det for ”moroskyld,” så dropp det, og ikke kast bort flere tusen kroner på noe unødvendig. Det finnes, som med alt annet, både positive og negative sider ved det. Så ta deg en ekstra god kikk i speilet før du overhode vurderer og legge deg under kniven, og still deg spørsmålet: vil jeg gjøre dette for meg, eller andre?