Velkommen til 2013, velkommen til den tiden hvor det ikke er rom for å være annerledes eller å gjøre feil. For her blir du dømt etter hvor du kommer fra, hvilken boblejakke du går i, hvordan du ser ut, hvor mye du veier og hvilken økonomisk situasjon familien din er i. Er du annerledes er du dust og går du mot strømmen får du høre det så det smeller. For her er det nok av ting å være flau over, men du kan ikke stole på noen, for rykter flyr som vinden rundt i alle skolens ganger. I dagens samfunn er det ikke rom for at man er annerledes, for da lever man ikke opp til idealet alle skal følge. Daglig blir du utsatt for press, det er dette presset som gjør at man hele tiden må lyve til seg selv ved å være akkurat som idealet. For er du ikke som idealet, er det stor sannsynlighet for at du blir fryst ut. Jeg tror vi alle lever på en slags livsløgn i større eller mindre grad, men hva som skjer når vi forteller den sanne historien om hvem vi virkelig er, er uvisst.

Jeg tror ikke det er mulig å hele tiden leve opp til idealet som dagens samfunn ubevisst lager, men det betyr absolutt ikke at man slutter å prøve å leve opp til det. Verst er det nok på vest-kanten i Oslo området. Her har man faktisk råd til å kjøpe seg en jakke med litt kaninpels til 8000 kroner, eller en veske som koster det samme som hva en gjennomsnittsnordmann tjener på en måned. Man kjøper seg status av å ha rike foreldre, men de rike foreldrene dine kan ikke hindre deg i å lyve for deg selv og ’’pynte på sannheten’’ så du lager deg en livsløgn. For presset fører til at du føler deg nødt til å gjøre akkurat det, for du skal være vellykket. Men hva skal man gjøre om man ikke er det? Jo, da lyver man så man kan passe inn. Du kan si at løgn har blitt en så normal del av mange ungdommers hverdag, at vi ikke lenger tenker over om vi lyver eller snakker sant. For mange lyver så mye at de faktisk tror på det selv til slut.

Men det er ikke bare oss ungdom som skaper dette presset som fører til at så mange må leve på en livsløgn for å bli godtatt. Voksne, rosabloggere og kjendiser skaper grunnlaget får våre problemer med å vise frem vår identitet. Vi har vel alle lest våre foreldres Facebook statuser om hvor fint livet er med et glass rødvin i hånden og en god bok foran en vakker solnedgang. Det latterlige med alt dette er at det mest sannsynlig ikke er noen vakker solnedgang, de leser ingen bok, men de sitter i sofaen med bena på bordet og ser på filmen i stedet. Gjennom sosiale medier kan alle lyve og pynte på sannheten, derfor kan vi stå frem som mye mer vellykket enn det som faktisk er sant. Slik vokser presset på å være vellykket, for hver dag som går.

Jeg tror det er selve media som har startet å lage dette presset. Nylig startet serien ’’Tone’’ på tv2, her følger vi det luksuriøse livet til Idol-kjendisen Tone Damli Aaberge. Dette er et veldig selvsentrert program, som for det meste handler om hvilke reklamejobber hun har og hvor flink hun er til å synge. Jeg syntes dette er et ødeleggende program for dagens unge, for gjennom programmet følger vi hvilket kroppspress Tone har. Jeg tror at mange ser opp til Tone og på denne måten vil også veldig mange prøve å identifisere seg med henne. Derfor er det dumt at hun så åpenlyst forteller om hvordan hun blir utsatt for dette presset når hun vet at dette vil smitte over på dagens unge.

Vi blir utsatt for press på alle kanter. Vi må følge et ideal, som gjør at vi må lage oss en livsløgn for å klare å passe inn. Men det er ikke bare Tone som utsetter oss for dette, det er også flere dokumentarer av kjendiser som lever det perfekte liv og rike rosabloggere som tjener så mye at de ikke en gang tenker på penger, dette gjør at mange ungdom også ønsker seg et liknende liv. Jeg er redd for at vi mer og mer utvikler et samfunn der penger er makt, noe som absolutt ikke gjør situasjonen noe bedre.

Men hvilke følger får det egentlig om vi forteller hvem vi er? Jeg tror at det å gå imot strømmen er viktig hvis vi ikke skal få en forbedring i det stadig voksende statussamfunnet vi har i dag. For nylig ble norske blogglesere vitne til at en rosablogger fortalte om sin egen livsløgn. Ulrikke Lund, en av Norges toppbloggere, skrev et innlegg på bloggen sin om hvordan hennes barndom egentlig hadde vært, og hvordan hun hadde levd bak en fasade med moteklær og penger. Virkeligheten var at hun aldri hadde hatt alkoholfrie ferier eller fredelige søndagsmiddager med hele familien samlet. Jeg vil tro at hennes lesere syntes dette var et meget uventet innlegg, men jeg syntes også at det var bra at hun fortalte sannheten, fordi det viser at det er mange som lever på en livsløgn og at det er ikke alltid alle er slik som du tror. Jeg syntes det var spesielt bra at det var nettopp hun som skrev dette, fordi hun selv har vært med å lage dette presset som i dag plager norsk ungdom. Nå går hun frem som et forbilde for norsk ungdom som sliter med å vise sin identitet. For om man skal nå frem til store folkemengder i dag, er det nettet som gjelder. For den viktige helheten her er at det er ikke bare henne som ikke har hatt den barndommen hun fortjente, for hun er ikke alene! Derfor er det bra at hun tørr å snakke om dette og stå frem som et forbilde så hun kan vise for alle, at det ikke er galt eller flaut å ha en fortid. For det er faktisk mange barn og ungdom som ikke har det så bra. Noen velger å starte et helt nytt liv, mens andre velger som rosabloggeren, å fortelle sannheten.

I dag kan det virke som at ungdom mener at livsløgner, penger og materielle goder går hånd i hånd, dessverre, for jeg tror at vi må komme oss bort fra det synet vi i dag ser på som idealet. Derfor er det bra at fler og fler står frem, og viser at det faktisk er lurt å fortelle den sannheten som er realitet og ikke den du har diktet opp. Så husk alle sammen, dere kan ikke leve bak en livsløgn for alltid, og dere må ikke skamme dere om dere ikke har hatt akkurat det livet eller den barndommen dere kunne ønske dere hadde hatt, for dere er ikke alene!

- Ivrig bloggleser 18 år