Jeg fikk lyst til å gjøre et lite skrått tilbakeblikk fra mitt aller, aller første møte med AA og frem til i dag. Da kan jeg ikke unngå å nevne at det har rent mye vann i Glomma, for ikke å snakke om mye fludium av ymse kvalitet ned min hals siden den gang.

Det skriver seg tilbake til 1989, hadde en grei jobb i oljeindustrien, mye reising, med mye drikking og talløse utsatte hjemreiser som resultat, og det må i dag innrømmes at jeg allerede da var kommet langt på vei i alkoholikerkarrieren min.

I alle fall såpass langt at AKAN ble koblet inn, til min fortvilelse, og de ville prøve å hjelpe en stribukk som mente at den eneste hjelpen han trengte var å få skikk på eller bli kvitt den ”umulige kjærringa”..  Altså det som i mitt syke hode var årsak til mine problemer. Det endte da også med at jeg dro fra henne, men selvsagt fulgte Nissen (les: Alkoholen) med på lasset. AKAN sto på, og før det gikk så langt at de forlangte meg innlagt på Alfa-klinikken  ble jeg pålagt å oppsøke AA å delta der--- i ettertid ser man jo at tvang og trusler er en feil innfallsvinkel for å oppnå et edruskap, men AKAN-folkene stakkar gjorde selvsagt det de trodde var best.

Ok, jeg dro på AA-møte i Stavanger jeg, ene og alene fordi mitt kjennskap til AA var null slik at jeg var redd det kunne bli rapportert til arbeidsgiver om jeg ikke møtte. I ærlighetens navn skal det likevel sies at jeg ikke turde å stille opp promillefri, så i forkant hadde jeg hentet ”mot” på en lokal pub. En kjepphøy dæv….. var jeg når jeg ankom skridende eller rettere; stavrende til møtet.

Hva jeg opplevde er litt uklart, men de må ha utvist en stor rommslighet som ikke viste meg ut fra møtet. Det var en runde med presentasjon og jeg følte meg utilpass og ville slett ikke presentere meg som alkoholiker, var jo ikke det jeg vel……

Husker at jeg så på disse karene og kvinnene som en gjeng med gamle fyllikker som satt å mimret over gamle fyllehistorier, og at dette slett ikke var plassen for meg som fremdeles trodde jeg var på den grønne gren. Så feil kan man ta !!!!!

Det ble med to slike møter for meg, etterfulgt av et klinikkopphold hvor jeg viste samme holdningen, og sprakk så det ljomet etter tre uker.

Derfra ble det sykemeldinger, mer fyll, sluttet i jobben og rennestein neste for min del.

Så fant jeg  på noe ”lurt”; flytt fra Rogaland til hjemstedet og start for deg selv tenkte jeg. Klorte meg litt opp, ordnet med etablererstipend for egen virksomhet. Alkoholen var selvsagt fremdeles hovedingrediensen i livet mitt og det krever ikke mye fantasi for å forestille seg hva etablererstipendet ble brukt til.

Da var min alkoholisme såpass langt kommet at lystbetont rus ikke fantes lenger, megadeprimert enten jeg var promillefri eller søkkfull. Den såkalt ”gode fylla” var borte for evig og alltid og koma-drikking ble mitt mønster. Mange år med uteligging, ufb, småkriminalitet etc. Reiste meg litt for så å falle dypere enn noensinne igjen. Men fremdeles var jeg i egne øyne ikke som andre alkoholikere, selv om nesten hver fyllekule de siste 10 årene på mirakuløst vis endte med at jeg våknet på et sykehus med klare meldinger om at kroppen ikke kunne tåle mer av det og at jeg levde mot alle odds.

Så kom vendepunktet, i år 2000. etter et hardkjør uten like med sykehusinnleggelse, skrev meg kjapt ut og fortsatt fylla inntil jeg på ”ulovlig syntetisk” vis ble vekket opp.

Da , endelig, gikk det opp for meg at jeg hadde lurt og manipulert meg selv, så vel som andre, i alle år. Jeg hadde jo ikke engang tatt konsekvensen av første trinn- jeg som påsto jeg var både ærlig med meg selv, skarp og klarsynt.

Det føltes som om jeg hadde funnet opp hjulet på nytt. Ringte rundt til barn, samboer og andre som sto meg nær og gav beskjed om at nå hadde jeg kommet til mitt livs viktigste erkjennelse og at alkoholen ikke lenger skulle være en del av mitt liv.

Jeg holdt meg faktisk promillefri et par måneder på egen hånd før jeg ble en flittig bruker av AA. Nå hadde jeg også fått et annet syn på AA-fellesskapet og meg selv enn det forkvaklede, syke synet som jeg tidligere hadde.

I dag kan jeg med hånden på hjertet si at AA har reddet meg og gitt meg et nytt liv. Jeg lærer noe av hvert eneste møte, av de som gikk foran meg, så vel som av de som har kommet etter meg.

I starten kunne det noen ganger være hardt å komme seg ut av stuedøra for å gå på møte, men ved tidlig å ta tjeneste som kaffekoker etc hadde jeg en ekstra forpliktelse som gjorde meg godt. Og jeg får utvikle meg i mitt tempo.

FY FLATE – JEG ER GLAD OG TROR JEG ER I FERD MED Å FÅ MIN SUNNE FORNUFT TILBAKE.

Vennlig hilsen

Takknemlig tørrlagt akoholiker