Har foreldrene dine noen gang fortalt deg at da de var ungdom, var alt så mye vanskeligere? At ungdom i dag kommer så lett til ting, at ikke vi må kjempe like hardt for målene vi vil oppnå, eller at skolesystemet nå er så mye slappere enn da de var unge? Sannsynligvis. De fleste jeg har snakket med, har vært borte i dette, og det er et omdiskutert tema blant oss unge.  Men er vi egentlig så late og bortskjemte som de voksne skal ha det til?

Da mine foreldre var unge, var det bare faren i huset som jobbet. Han ble regnet som den personen som skulle forsørge familien, og det var helt normalt at mor var hjemmeværende. Hennes jobb var å stå for matlaging, rengjøring og vedlikehold av hus. Dette medførte at når barna kom hjem, ville det alltid være en person som kunne hjelpe til med skolearbeid. Sånn er det ikke nå! Nå er det helt normalt at både mor og far jobber. Når jeg kommer hjem fra skolen er jeg alene frem til ca 17:30, kanskje sammen med mine lillebrødre. Mine foreldre er skilt, og det er jeg jo absolutt ikke alene om nå for tiden. Når den vi er hos kommer hjem, er det liten tid til mine lekser og skolearbeid. For begge mine brødre går på mange fritidsaktiviteter, og på vintertid skal de kjøres og hentes til forskjellige tidspunkter. I tillegg til dette skal hele familien spise middag, noen skal kanskje jobbe litt, brødrene mine har lekser de trenger hjelp med, osv. Hvis jeg trenger noe hjelp, er det sjeldent tid til det før kl 22:00.

I klassen min er det nesten 30 elever. Vi har et litt over 70 kvadratmeter stort klasserom, og det er sjeldent det går en hel dag uten at det er for mye bråk, småsnakking eller noen som på et mystisk vis ”forsvinner” ut av klasserommet uten at lærerne merker det. Det er veldig mye tid hvor vi ikke får gjort noen ting, hvor vi bare venter på at alle skal bli stille. Det er mindre disiplin i skolen, og dette medfører at vi får gjort mindre, og at det blir mer for oss å gjøre hjemme. I 1969 var skolesystemet mye mer disiplinert, det var mer respekt for lærerne, og jeg tror en konsekvens av dette var at disse skoleelevene fikk mer ut av skoletiden enn hva vi som går på skolen nå gjør. At vi får gjort lite på skolen medfører at vi må gjøre mye skolearbeid hjemme, og i enkelte fag lærer jeg meg mye mer hjemme enn på skolen. Dette er en interessant konsekvens av dagens slappe skolesystem.

Jeg tror at de som var ungdommer i 1969 levde et mer beskyttet liv. Jeg tror at vi som vokser opp i dagens samfunn selv opplever at det stilles store forventninger til oss, og at de som ikke klarer å innfri disse forventningene får et problem med å takle årene som venter. Prioriterer vi tiden feil? Kanskje. Vi bruker mye tid på internett og foran TVen, og mange vil hevde at vi bruker alt for mye tid på det. Jeg synes det er viktig å få frem at for å ”henge med” sosialt sett, må vi være oppdaterte. Ja, for hvem vet vel ikke hvem som vant Paradise Hotel? Hvis du ikke vet hva det er, har du muligens hatt et lite problem med å være med i praten i friminuttene på Gjettum de siste ukene.

Jeg er nesten sikker på at det stilles større krav til intellektuell kapasitet hos oss som vokser opp i dag. Vi skal være datakyndige, og for å følge med på skolen må vi faktisk være oppdatert på verden rundt oss. Hvor langt kommer du i samfunnsfag uten å vite noe om finanskrisen? For å få en femmer på skolen skal du kunne mye. Jeg tror ikke at norske skoleelever er så dumme som mange skal ha det til. Jeg tror heller at læreryrkets posisjon trenger en oppussing. Mer respekt, mer disiplin, mer læring. Vi må lære oss å bruke tiden på skolen bedre. De fleste 15-åringer har vært i flere land en Norge, og har opplevd andre kulturer og levemåter. 1969-ungdommen levde et mer skjermet liv, de aller fleste reiste ikke så mye. Dette vil jeg absolutt si at er positivt for vår del, fordi vi er bedre rustet til å møte livet som voksne når vi har opplevd flere sider av verden.

Jeg tror at vi som vokser opp i dagens samfunn blir fortere voksne. Mange unge opplever et samfunnspress på at vi hele tiden skal være så voksne. Vi har liksom ikke lov til å feile, vi skal hele tiden gjøre det som er riktig. Vi påvirkes av reklamer, og jeg vil påstå at forbudet mot reklame rettet mot barn brytes stadig vekk. Jeg husker hvordan det var for noen år siden, når barnekanalen Fox Kids var tv-kanalen alle barn så på. De viste reklamer hele tiden, reklamer for leke-biler, tv-spill, osv. 1969-ungdommen opplevde bare reklame når de var på kino. Vi opplever det overalt, hver dag. Plakater, tv, internett, osv. Jeg tror det største problemet med reklamen nå til dags er at det er et utrolig stort fokus på utseende og kropp. Mange sliter med spiseforstyrrelser, og jeg tror ikke at de syltynne H&M-modellene som viser sommerens bikinitrender gjør dette noe bedre. Bildene er dessuten retusjerte, og jentene på bildene ser ikke sånn ut i virkeligheten. Allikevel skal vi leve opp til dette bildet. Er det riktig?

Det er heldigvis større åpenhet rundt dette temaet nå enn det var for 40 år siden. Folk er mer bevisst på det, men problemet med dette er at med én gang noen i vennekretsen går ned i vekt, kommer blikkene. Anoreksi, sykelig tynn og ekkel er bare noen av ordene som blir brukt. Det er ikke lenger unormalt å knytte vekttap til sykdom, og det er både positivt og negativt tror jeg. De som får sykdommen synes det er vanskelig at alle tror de vet hva som skjer. Dette tror jeg er et resultat av større åpenhet rundt temaet, og det slik jeg ser det, er det spesielt én bra konsekvens av dette, og det er at flere får hjelp fort. Men dessverre er spiseforstyrrelser fortsatt et vanskelig tema i flere miljøer, i og med at det er en psykisk sykdom som gir fysiske utfall. Et blikk kan som kjent bety mer enn tusen ord.

En ting jeg som gjør meg takknemlig for å være ungdom i 2009 er at Norge har kommet så langt når det gjelder likestilling. Sånn sett tror jeg det er lettere å bli voksen nå, fordi kvinnene har fått bedre rettigheter. For eksempel kan menn nå ta ut mer pappapermisjon, noe som gjør at kvinnene kommer fortere tilbake ut i arbeidslivet etter fødsel. Med årene har det også blitt mer akseptert at menn prioriterer familielivet i større grad enn før. Jeg er takknemlig for å få vokse opp i et samfunn der kvinner har gode rettigheter, og der det er viktig at kvinner er yrkesaktive. Det gjør at jeg ser lysere på fremtiden, og det motiverer til å jobbe hardt på skolen.

Jeg mener at de foreldrene som er skeptisk på oss når vi sier at vi er morgendagens næringslivsledere kan se seg rundt. Presset vi opplever kan på flere måter ikke sammenlignes med det de opplevde da de var unge. Samfunnet har endret seg på 40 år, og de fleste av oss ser på verden med helt andre øyne enn hva våre foreldre gjorde da de var unge. Jeg synes det er vanskelig å sammenligne vår og deres oppvekst, og jeg mener at kravene og presset til oss har endret seg i takt med at samfunnet hele tiden moderniseres.

Ja – vi er ressurssterke mennesker

Ja – vi er så absolutt egnet til å takle utfordringer når de dukker

Og JA – vi er morgendagens ledere, og jeg er helt sikker på at vi kommer til å styre samfunnet på en god måte når den tid kommer. Hvorfor skulle vi ikke klare det, sa du?