’18 år. Hva er vel det? 18. Ett enkelt tall med to tall. Å bli 18. Å være 18. Noen sier at det er en stor forskjell mellom disse to begrepene, mens andre sier at de merket ingen forskjell i overgangen. Man kan vel ikke helt forestille seg hvordan det er å være 18 om man ikke er 18. Man har forventninger til det å bli 18, men disse minker etter hvert som man nærmer seg. Det gjorde i alle fall mine. Hadde så store forventinger. Tenkte at det skulle bli noe stort, for jeg skulle jo bli 18 år! Men, men… Slik var livet. Jeg tenkte jeg kunne gjøre ting som jeg aldri før hadde fått lov til! Bare tanken på alt det. Karuseller, reise alene, være mer med venner, kjøre bil, ha mer tid for meg selv, flytte hjemmefra osv. Høh… Virker litt dumt nå når jeg tenker på det. Mye av dette har jeg jo fått før jeg ble 18. Noe har jeg faktisk mistet. Hm… Rart å tenke på. Men noen forventinger har jeg fortsatt. Slik som å handle på internett uten pappas tillatelse, vise fram bevis i butikken og slikt… hm… tenke tenke… ‘

”AMALIE!”

”Høh? Hæ? Å gud, du skremte meg!” Jeg tok meg til hjertet og stirret forskremt på personen foran meg. Anne Line gav meg ett blikk som skar gjennom sjelen.

”Ja vel… Skal du sitte her hele dagen og tenke? Du, pass på boka! Vær nå litt mer forsiktig med stearinlyset.” Hun gav ett oppgitt sukk, ristet på hodet,

”Du er håpløs du…” og gav meg ett lurt smil. ”Du? Jeg tenkte at vi skulle finne på noe gøy på din siste kveld som 17 år jeg.”

”Ja vel?”

”Jepp.”

”Kan ikke vi bare ha en filmkveld da?” spurte jeg stille. ”Eller en sånn jentekveld? Det passer vel fint?”

”Jo.” Anne Line sier det så stille at jeg nesten ikke hører henne. Hun setter seg på andre side av karmen og ser på meg med hode på skakke. ”Eller vi kan bare sitte her hele kvelden. Det er ikke så lenge til de kommer og henter deg heller.”

”Ja det funker det og.” Jeg tror Anne Line fort merket at jeg var i mitt lille lune fulle tanke humør. Det gjorde godt å vite at hun ville sitte der i karmen i vinduet med meg, når hun heller ville se en film. Jeg gav henne ett takknemlig smil og snudde meg ut mot vinduet igjen.

Hm… Jeg føler at noe er galt. Noe som… Hm… Jeg våknet opp av meg selv denne morgenen og tenkte ikke helt over det først. Jeg rørte ikke en muskel, men bare lå der og drømte videre. Jeg ante ikke hva klokken var og jeg brydde meg heller ikke. Det var helt stille. Jeg hører døren går opp, men tenker at det nok bare er Thomas som er våken. Jeg er bare så vidt var over at det er flere skritt som kan høres over gulvet.

”Gratulerer med dagen! Gratulere med dagen! Gratulere kjære Amalie! Gratulere med dagen!” Jeg prøver å ikke lage grimaser over mammas falske stemme og setter meg sakte opp i sengen. Thomas karer seg opp i sengen og setter seg godt til rette ved siden av meg.

”Glatulelel i dag,” hvisker han meg i øret. Jeg smiler bredt og gir ham et kyss på kinnet.

”Takk,” hvisker jeg tilbake. Mamma setter seg på kanten av sengen og rekker frem nougat bollen slik at jeg kan blåse ut lyset på den. ”Takk,” sier jeg litt høyere så pappa skal høre meg.

”Gratulere med dagen, vennen,” sier han bare. Mamma plukker ut lyset fra bollen og legger det ved siden av på fatet.

”Legg deg til å sove igjen du. Det er fortsatt tidlig.” Jeg hjelper Thomas ned av sengen og følger han med blikket der han løper ut i stuen foran mamma og pappa. Jeg merker meg Camilla som står i døren. Hun trekker opp øyenbrynene i ett ’bryr det deg?’ utrykk. Jeg skuler tilbake og hinter til at hun skal lukke døren. Jeg kikker på klokken i det jeg legger hodet på puten igjen. 05:09 viser den. ’Høh...’ tenker jeg for meg selv med ett lite smil om munnen. ’Ikke rart jeg våknet så tidlig.’

’Ja. Så var den store dagen min snart over og her sitter jeg alene. Verden vil gå videre og det samme må jeg. Man kan egentlig ikke forvente seg noen store forandringer i livet om man ikke gjør noe med det selv. Livet ligger foran meg. Det er så mye som jeg selv kan gjøre.’

Jeg sitter stille på berget og ser solen gå ned. Den milde brisen trekker bølgene med seg, som treffer berget i rytmiske bevegelser. En og annen måke skriker seg hes når den flyr over meg. Jeg merker at noen kommer nærmere, men bryr meg ikke helt om det. For jeg vet hvem det er. Camilla setter seg ved siden av meg og nyter solnedgangen hun også.

”Ja. Nå hvordan er det å være 18?”

Jeg vender hodet mitt rundt slik at det ligger på mine knær vendt mot henne.

”Ikke noe spesielt. Ingen forskjeller. Ganske kjedelig faktisk.”

”Å? Gleder meg til jeg blir 18 jeg. Tenk på alt du nå kan gjøre! Få førerkortet slik at du kan kjøre oss til byen, dra på ferie uten oss osv.”

”Du lillesøs tenker bare på deg selv.”

”Gjør jeg vel ikke!”

”Høh… ja vel… Så sier vi det da. ” Stillheten senker seg rundt oss igjen, men det er en behagelig stillhet. Jeg vet den ikke vil vare lenge. Og rett skal være rett.

”Nå begynner det å bli kaldt. Det er snart mørkt. Jeg går opp igjen. Skal du bli med?”

”Nei. Jeg kommer opp snart.”

”Ok.”

Jeg ser Camilla forsvinne opp den gruslagte veien fra brygga til huset oppe på åsen. Jeg setter meg godt til rette og trekker ullteppet jeg hadde slengt rundt skuldrene før jeg gikk ut, tettere rundt meg, og nyter det siste av solnedgangen.

’Å bli 18. Å være 18. Noen sier at det er en stor forskjell mellom disse to begrepene, mens andre sier at de merket ingen forskjell i overgangen. Man kan ikke forestille seg hvordan det er å være 18 om man ikke er 18. Men en ting vet alle. Verden går videre uavhengig av om man blir 18 eller ikke.

Slik er livet.’