Alle løp ut i gangen og så seg forvirret om. Sara spurte alle hva det var, men ingen visste noe. De gikk rundt litt og plutselig hørte de et nytt skrik. Det kom fra kjelleren. Nabodama, Fru H og Sara gikk den for å finne ut hvem som hadde skrevet og hva som hadde hendt. Sara hatet de mørke veggene som slukte henne for hvert trinn hun gikk. Fru H gikk først og sang for seg selv. Sara hatet syngingen hennes. De kom til bunnen av trappen og åpnet døra inn til kjelleren. Begge fikk sjokk da de så hva som hadde forårsaket skriket.

”Sara du må skynde deg!” Sara løp ut fra badet og spurtet ned til bilen. ”Alltid må du komme for sent.” Moren hennes var veldig irritert. ”Sara, det er uhøflig å komme for sent til en begravelse.” Sara tidde og satte seg inn i bilen. Hun orket ikke snakke. Hun ville ikke dra. Hvorfor skulle hun dra i begravelsen til sønnen til Fru H? Hun hadde aldri snakket med han, men han hadde hengt seg i kjelleren hennes og latt moren til Sara komme inn, helt alene, helt uvitende og se han henge og slenge. Moren til Sara hadde hatt mareritt om hendelsen hver natt. Hun drømte at hun kom inn og så han henge der igjen og igjen. Da Sara og Fru H kom hadde moren hennes besvimt for lenge siden. Sara orket ikke tenke på det. Hun hatet folk som tok selvmord. Hun syntes de var egoistiske.

Da de kom fram til begravelsen var det nesten ingen der. Sønnen til Fru H hadde visst ikke hatt mange venner. Begravelsen sneglet seg av sted og Sara kjedet seg i hjel. Da hun endelig kom hjem ringte hun Tina og bestemte seg for å dra på fest. Idet hun skulle dra kom Fru H på døra. Hun så helt forferdelig ut. Hun hadde maskara under øynene og håret var veldig bustete. Hun hadde nesten ikke klær på seg og det stinket av henne. ”Sara, har du noen gang tenkt på hvordan døden er? Eller hva som skjer når man dør?” Sara prøvde å overse henne. Hun ville dra på festen så fort som mulig. Hun begynte å gå, men Fru H tok henne hardt rundt armen. Sara prøvde å rive seg unna, men Fru H var overraskende sterk. Fru Hikkelsens skarpe negler presset seg inn i huden hennes og det gjorde fryktelig vondt. ”Sara, har du noen gang tenkt på døden?” Fru H begynte å dra henne mot trappen som førte opp på taket. Sara gjorde motstand, men neglene til Fru H gjorde så vondt at hun fulgte etter.

De kom opp på taket og stanset midt på. Fru H bare stirret å henne. Sara ble redd. Etter en stund brøt Fru H stillheten. ”Hva tror du skjer når vi dør, Sara? Tror du vi kommer til himmelen? Tror du vi bare blir borte? At du plutselig ikke kan se, føle, høre, smake, snakke eller tenke mer? At alt plutselig blir svart og du ikke er en del av verden lenger? Har du aldri lurt på om vi blir stjerner eller får et nytt liv etter døden? Om vi gjenfødes i en ny kropp med same sjel? ” Sara så forskrekket på Fru H. Hun hadde jo blitt helt gal. ” Nei, jeg har ikke tenkt på det, og jeg vil ikke heller. Kan du slippe meg nå?” Fru H slapp ikke, men holdt Sara like hardt om ikke hardere rundt armen.

De stod sånn i en god stund. De så på hverandre med tomme blikk. Ingen sa noe. Sara begynte å bli lei. ”Fru H, jeg må virkelig gå nå.” Hun ville komme seg på den festen. ”Fru H, slipp meg!” Fru H slapp ikke og Sara begynte å få virkelig vondt i armen. ”Har du noen gang fløyet, Sara?” ”Selvfølgelig. Til Frankrike, Portugal, USA og Spania.” ”Nei, ikke sånn fløyet! Din dumme unge. Fløyet med vinger. Bare du. Fløyet som en fugl.” ”Fru H, jeg har jo ikke vinger, da kan jeg ikke fly. Du er gal.” ”Jeg har fløyet mange ganger. Mange ganger, Sara.” Fru H gikk bort til kanten av taket. Hun dro Sara med seg. Det var langt ned. Hun kunne så vidt høre bilene kjøre forbi under seg. ”Prøv å fly, Sara.” Sara begynte å bli veldig irritert. ”Jeg må gå nå.” ”Nei, prøv å fly først.” ”Hvis jeg prøver, dør jeg, Fru H.” ”Jeg vet hva som skjer etter døden, Sara. Jeg vet hva som skjer etter døden. Man blir en stjerne. Du kommer til å bli en stjerne, og jeg kommer til å bli en stjerne. Det kommer mange nye stjerner hver dag. I dag vil det komme en Sara-stjerne og en Fru H-stjerne. Vi skal fly, Sara.” Sara prøvde å vri seg løs. Hun ville ikke at Fru H skulle dytte henne utenfor taket. Hun ville ikke prøve å fly. ”Sara, fly med meg!” Fru H tok tak i Saras hånd. ”Strekk ut vingene. Nå skal vi fly.” Fru H tok sats og hoppet ut fra taket med Sara. De fløy. De fløy opp og ble stjerner.