Det å forlate mørket i den kalde, fuktige skogen, for å stige inn i den lysende tunellen virker fristende. I alle fall slik flere personer som har hatt bekjentskap med nær-døden-opplevelser beskriver det som. Grantrærne er dekket av snø og alt tilsa at det skulle være perfekt, julen er her alt, men ingen vil merke noe til at jeg er borte. Usynlig, og bare en gjenstand til bry. En gammel bil med masse bulker og rustflekker, ikke verdt noe, det var det jeg var. Livet virket så uutholdelig langt, og fristet ikke. Det eneste som fristet var å stige inn i lyset og bli borte fra denne verden, akkurat sånn som andre hadde gjort før meg.

Ingen viste at jeg var her ute, alle lå og sov i sine varme hjem og var fornøyde med livet. Husene var rengjort og alle gledet seg til neste dag, julaften. Mange kom til å få besøk og mange kom til å reise bort. Men jeg? Ingen brydde seg om jeg reiste til en annen dimensjon av verden, og forble i den divisjonen.

Jo, når jeg tenker etter vil det være et par stykker som velger å gå i begravelsen min, men de vil ikke sørge noe særlig. Noen går vel av skyldfølelse, andre av medlidenhet, andre igjen fordi de er, ja hva? Kanskje de rett og slett liker å gå i begravelser. Men, hva med vennene mine, ville de brydd seg, eller ville de vist at de ikke var venner til å samle på? Noen av dem, bla. bestevenninna mi, ville nok sørget et par dager, men ikke mer.

Det dukker opp noe som ligner en sky, men skyen er spesiell. Det er akkurat som om den skulle vært et menneske. Den ligner noen, kanskje meg selv? Lommekniven, som ligger utslått i handa mi, ligger likt i figuren. Klippen stopper et par meter foran figuren, og den blir tydeligere og tydeligere for hver gang. Nå ser jeg hvem det er og hva det er. Men det var noe som ikke stemte. Øynene var kun et hull, et dypt sort hull.

“Du lever jo ennå, så hvordan kan du fremtre her år du ligger i sengen din og sover?”, tenker jeg, men sier det ikke høyt. Svaret får jeg nok aldri, da figuren forsvinner sakte og blir omsider til en vanlig sky. Men lyset, lyset i tunellen, virker sterkere, og jeg plukker opp lommekniven min fra bakken, som jeg mistet når figuren forsvant, fast bestemt på at nå, nå skal jeg utføre det.

Sakte lar jeg kniven trenge gjennom huden midt på armen, jeg ser tydelig blodåren, og smerten melder seg øyeblikkelig. “Ikke stopp, bare fortsett”, messer hjernen min samtidig som jeg skriker skingrende ut i den kalde vinternatten. Jeg presser kniven lenger ned, og blodet begynner å piple frem, rødt og friskt. “Fortsett, fortsett” summer det. Svimmelheten melder seg, men jeg fortsetter å presse ned, men nå drar jeg oppover mot albuen samtidig. Langsmed blodårene, ikke tvers over. Kuttet blir større, det er dypt, og det er langt. Det røde blodet pulserer ikke, det bare renner ut. Jeg må ha truffet feil blodåre.

Jeg prøver på nytt, denne gangen ved siden av det første kuttet igjen, men jeg starter oppe ved håndleddet. Kniven skjærer lett gjennom huden min, og treffer endelig en åre. Åren er stor, og jeg merker motstand i det jeg kommer gjennom og treffer benet. Smertet blir intens, jeg er nær ved å stoppe, men hjernen tvinger meg til å utføre dette. Hjernen er blind mot smerten, men ikke nervene. Jeg skriker, mer intenst og høyere. Hodet er tungt, det er svimmelt og jeg faller. Har ingen krefter, men har klart å utføre det jeg skal. Ser blodet som renner ut av den nye åra, pulserer og jeg har truffet riktig åre. Tilfreds, det er det jeg er.

Alt blir borte. Helt borte. Sort, mørkt og jeg klarer ikke å være tilstede lenger.