Det var sent, ute var det helt mørkt og det regnet. Jeg kunne høre de store regndråpene slå mot vinduet. Jeg fikk ikke sove, vet ikke hvorfor. Noen netter får du det bare ikke til. Jeg reiste meg opp i sengen, og satt der helt stille, og bare tenkte.

Jeg kunne høre en stemme, noen som snakket, stemmen kom fra stuen. Jeg reiste meg stille og forsiktig, tok små steg mot døren. Jeg åpnet døren stille og rolig. Tok små, stille skritt mot stuedøren, og åpnet den. Og der stod jeg og lyttet. Det var mamma som snakket i telefonen. Hun gråt, noe var galt. Jeg kunne høre henne snakke om pappa. Hun sa ”Holdt dere på å bore i fjellet? Er han død?! Å herregud”. Hun gråt enda mer.

Jeg sluttet å tenke, det var som om jeg ikke hadde noe hjerne, ingen kroppsdeler. Ingenting. Jeg forstod ikke hva som nettopp hadde skjedd.

Plutselig begynte tårene å renne, en etter en. Ansiktet mitt var helt vått til slutt. Jeg løp alt jeg kunne. Måtte hive etter pusten. Jeg hoppet opp i sengen, og begynte å slå, jeg slo alt jeg hadde mot puten jeg ble rasende. Jeg skrek ”Pappa er død! Pappa er død! Pappa er død!” jeg skrek det gjentatte ganger.

Mamma ropte ”Emma, Emma” .jeg løp inn til stuedøren også bråstoppet jeg. Jeg såg på henne, øynene var røde, ansiktet var helt blekt. Jeg gikk sakte bort mot henne. Nesten muskeskritt.

Hun såg på meg. Hun ville egentlig ikke fortelle, hva det var som hadde hendt med pappa. Men så måtte hun.” Det var nettopp Gunnar i telefonen.” Det kom en tåre ned på kinnet hennes. ”Pappa er død!” hun begynte å gråte. ”Pappa er død!” gjentok hun.

”Gunnar skulle heise båreryggen over på andre siden av der de holdt på og jobbe, også sto pappa på feil side. Og kjettingen røk, og pappa fikk båreryggen over seg.

Alt ble mørkt, alt ble vått, vått av tårer. Tankegangen min var reist vekk, vekk med en båt og jeg kunne ikke se båten, fordi det var tåke overalt.

Den natten var den verste natten i mitt liv.

Senere kom tantene og onklene mine. Mormor og morfar kom også. Mamma ringte ned til bestemor og bestefar også. Men det var ingen hjemme. De visste ikke om det enda, og de var foreldrene til pappa.

Presten kom, han begynte å snakke om Gud og om at pappa var i Himmelen. Jeg kunne ikke forstå det, Gud?! Det var han som hadde tatt pappa fra meg.

Forstod ikke den presten noe eller?!. Det var gud som hadde tatt pappa fra oss. At han kunne sitte der og si fine ord om Gud, det var bare helt tåpelig.

Jeg såg bort på søskene mine, Stine og Nikolas. De forstod ingenting, de var for liten. Jeg forstod ikke så mye jeg heller egentlig. Jeg var bare 8 år gammel. Vi var alt for liten for dette!

Sent, sent om kvelden reiste vi bort til mormor og de, for å overnatte. Det var enda ikke kommet helt inn i hodet det som hadde skjedd. Det var som om det med pappa bare var en spøk. Jeg gledet meg bare til fredagskveld. For da skulle pappa komme hjem. Men det skjedde ikke. Jeg ventet og ventet, men ingen kom gjennom den døren med ett smil og skitne klær.

Jeg hatet Gud, hvorfor ville han ta fra meg pappa?! Hva hadde jeg noen gang gjort mot han?!

Hver natt låg jeg og gråt. Gråt meg i søvn. Og hver natt var jeg sint på Gud, forbanna for det han hadde gjort.

Men så en dag … slo tanken meg…

Selvfølgelig! Gud hadde ikke tatt pappa fra meg. Han trengte en engel som kunne hjelpe han. Og hvem kunne passe den jobben bedre enn han.

Jeg misunner Gud og alle englene i himmelen. Jeg ville gitt alt for å få være der oppe med han.

Ingenting ville bety meg for meg, enn å få høre pappa sin stemme igjen. Bare se han igjen. Bare kjenne den lukten av sand og olje igjen.

Nå har jeg forandret helt mening om Gud. Og istedenfor å kalle han stygge ting, har jeg valgt å be til han. Be han passe på alle de andre i familien, be han passe på pappa og meg.