Marat, Marat Symvbac sto det på det uvanlig blanke arket. Det var få av disse. Det lå på bordet i hjørne mitt på plassen. Plassen, et annet ord for slum, jeg åpnet arket og der stod noe på Hindi, jeg kunne Hindi, jeg hadde lært det da foreldrene mine levde. Foreldrene mine var skyggete minner nå, det var så lenge siden. Jeg har nesten ingenting på hjørnet mitt, bordet med tre bein og den skitne madrassen. Men i brevet stod det noe, noe jeg ikke kunne foretille meg. «Beboer, ditt barn er blitt utvalgt til å adopteres til det kjente barnehjemmet Gate-Abdullah. Her skal barnet mates og bli kledd. Det eneste som kreves av barnet er at det på dagtid går ut i Mumbai sine gater og gjøre oppgaver han eller hun får». Ordene gikk rundt i hodet på Marat, mat og klær og bitte litt arbeid. For å leve idag måtte han stjele fra andre slum beboere. «Møt opp på plassen hvis du er interessert, Abdullah Sthaale Baltatzar, leder av Gate-Abdullah»

Marat møtte opp på plassen til angitt tid, der sto to menn, begge med brune øyne og grå brun hud, fargen på folket i slummen. «Er du en av de heldige utvalgte», spurte den ene. Marat viste han brevet og satt seg inn i en skitten Van. Som tiden gikk kom to barn til, Latikaka og Chiletar, som hadde samme skjebne som meg. Vi snakket sammen på hele turen bort til Abb-Gata som vi kaller Gate-Abdullah. Det så ut som at livene demmes var nesten identisk med mitt, Chiletar hadde en prostituert mor og en død far. Latikaka var foreldreløs som meg. Vi bare forlot plassen uten å se tilbake, for vi hatet den. Den bestod av en ødelagt fontene og små «hus», som bestod av plater og tepper. En dag til annen var der en død kropp rundt om, tynn og utsultet, men ingen brydde seg lenger, de var for mange.

Etter en times kjøretur var vi fremme, det var helt forlatt langt vekk fra sivilisasjonen. Ute sto det en mann i hvit dress og blanke dress sko, som vinket til oss. Han tilbydde oss noe å drikke og mens vi drakk opp, viste han oss rundt.

Der var mange barn der, mange hadde et handikapp, alt fra få tær til et øye. Konsekvensene av slummen? Tenkte jeg høyt, da så Abdullah Sthaale Baltatzar på meg og sa: «Skadene kommer overalt, fortiden og fremtiden» Disse ordene sitter der idag også som spikret fast. Vi fikk mat og gikk for å legge oss. Dagen etter ble vi forklart hva dette var, «barnehjemmet». Vi ble delt opp i to, de med skader og de som ikke så særlig bra ut ble kjørt i en van, og resten ventet, og da forstod jeg hva dette var, det var et lager for galskap.

Jeg forstod hvorfor dette stedet var i enden av ingensteder, så barna ikke skulle flykte. De stygge ble sent ut for å tigge, resten ble sent ut for å selge seg selv til rike skitne turister. Alle pengene ble på slutten av dagen samlet opp og Abdullah tok dem, litt ble brukt på mat og bensin. Etter noen uker skjønte jeg alvoret, jeg hadde hørt hva som hadde skjedd med resten av barna og ungommene. Gjennomsnittlig var det en kunde dagen, og i maten tok de steroider så vi skulle se mer voksne ut, og mindre grotesk. Det var hele tiden barn som prøvde å flykte, men de ble enten hentet inn igjen eller døde i villmarken.

En natt vekket Latikaka meg, hun sa vi skulle vekke Chiletar, vekke noen andre og hente noe mat. Da skulle vi vekke den ene vakten, en av den som så ut som om han var fra slummen, han skulle kjøre oss og vi skulle stikke av, og spre ordet at Gate-Abdullah var et Barne-horehus. Vi gjorde nettopp dette og vi lever idag som en samlet gjeng. Gata-Abdullah brente ned og Abdullah Sthaale Baltazahr døde i brannen. Alle barna ble sent vekk og lever idag.