Andreas satt og stirret ut av vinduet på bussen. Første skoledag etter sommerferien. På en ny skole. Han og familien hadde måttet flytte fra storbyen han likte så godt, til landet, der far hadde arvet en gammel gård etter sin onkel. Skolen lå en time fra gården, i en ganske liten by. Fra skolen og til storbyen han bodde i før, var det 5 timer.

 

I begynnelsen hadde han mislikt å bo på landet, uten noen venner, men nå trivdes han godt. Han pleide å ta lange turer opp i fjellene omkring, og være helt for seg selv og bare puste inn den friske luften og nyte naturen. Men innimellom hadde han savnet å ha noen å dele dette med.

 

Men i dag begynte altså skolen. Hodet ristet svakt mot bussruta idet den gamle bussen humpet i veg. Solen lå i horisonten, som om den ikke visste om den skulle opp eller ned. På sete foran han hang en inntørket tyggegummi.

 

En flue surrer rundt foran han, og prøver febrilsk å fly igjennom glasset. Gang på gang krasjer den, og selv om den prøver alt for å komme fri, vil ikke glasset gi etter. Den mister krefter. Den er fanget. Andreas innser at om ikke noen gjør noe, så vil nok ikke fluen bli fri, og den vil til slutt gi opp, og dø.

 

Skoleklokka ringer inn til første time, og i korridorene er det fullt kaos. Overalt er det ivrige ansikter som prater i veg om ferien sin. Det ser ut som om alle har noen å snakke med, utenom han. Så står han foran døren. Klasse 10 b. Han går inn, og rundt om i klasserommet sitter alle i «grupper» og plaprer i veg. Alle utenom en. Han sitter bortest ved vinduet. Han stirrer ut vinduet med et uendelig blikk. Andreas slår seg ned på en ledig pult. Med ett blir det dønn stille, og i døra står en mann med et grinete ansiktsuttrykk. Alle finner plassene sine i en fei, og første time er i gang.

 

I første friminutt sitter Andreas helt alene på et av bordene i kantina. På et av de mer folksomme bordene sitter den ensomme gutten han møtte tidligere, Benjamin het han visst. Men han sitter også nå og ser ut av vinduet. Ingen snakker med han, og han snakker ikke til noen.

 

De siste timene går fort, og før Andreas vet ordet av det sitter han på bussen hjemover. Han hater å være den nye på skolen. Han er lei allerede, og trenger noe annet å tenke på en skole.

 

Han kom hjem, slengte fra seg sekken, skrev en lapp og sprang. Han sprang den vanlige stien oppover. Det var bratt. Over han ble skyene mørkere og mørkere. Det brygget til uvær. Men han fortsatte å løpe, oppover og oppover. Han fikk blodsmak i munnen, men han visste hvor han skulle.

 

På Platået var det aldri noen, og der var det fint å sitte helt for seg selv. På kanten var det flere hundre meter ned i en stor innsjø. Han pleide å løpe dit når han ville være litt i fred. Der kunne han sitte i timesvis å bare se utover skogene. Nå var han snart oppe. Det øste ned. Men det brydde han seg ikke om. Men da han kom over den siste lyngen, kvakk han til.

 

Der, utpå Platået stod det noen andre! Det var en gutt på hans egen alder, med mørkebrunt hår og kun T-skjorte. Han stod med ryggen til Andreas, og stirret ut i luften. Andreas gikk stille litt nærmere. Gutten hadde ikke sett han enda. Plutselig så han det. Det var Benjamin!

 

Andreas rygget litt bakover i farten, og Benjamin hørte han. Han kvakk til idet han så Andreas. Øynene hans var nesten litt redde, og overrasket.

«-Hva gjør du her!?» spurte han.

«-Jeg har bare gått meg en tur. Jeg har flyttet inn på Bergstad-gården. Det var ikke meningen å skremme deg!»

Gutten fikk med ett et interessert uttrykk i øynene.

«-Så du er den nye gutten i klassen?» spurte Benjamin. Nå med en litt mer vennlig tone i stemmen.

 

Andreas og Benjamin snakket sammen en god stund, og Andreas fikk vite at dette også var yndlingsplassen til Benjamin. De hadde mye til felles. Benjamin bodde hos fosterforeldre på en gård litt lenger nord enn Andreas. Moren døde da han var fem, og faren døde for to år siden. Dette hadde vært veldig hardt. Han hadde bare hatt sin eldre bror igjen. Men han reiste til Afrika som misjonær etter at han ble omvendt ved mors død. Da han fikk vite at faren også var død, satte han seg på første flyet hjem. Eiendelene i Afrika kunne han reise tilbake å hente seinere. Natt til 24 oktober styrtet akkurat dette flyet. Og broren døde også.

 

Andreas hadde ikke ord. Men det var ikke rart at Benjamin ikke sa så mye på skolen.

 

Det begynte å hagle, og et lyn flerret opp himmelen. De reiste seg, og begynte å gå nedover. De var langt over tregrensa. Andreas hadde ingenting å si. Han var helt sjokkert.

«-Jeg er lei meg..» var det eneste han fikk fram. Så kom de til stedet der stien ble delt i to.

«-Vi ses» sa Andreas med sorgtung stemme.

«-Håper det ja» svarte Benjamin lavt. Det var en underlig klang i stemmen hans.

 

Andreas og Benjamin ble bestevenner, og i dagene og ukene etter var de sammen nesten hver dag. Benjamin var ikke veldig populær på skolen, og ofte ble han mobbet for foreldrene.

 

Men nå som de var to, gjorde det ikke noe, og mobbingen forsvant etter hvert. De gikk ofte opp på Platået, og bare lå og så på skyene, og snakket om alt mulig. De reiste til byen og spiste hamburger sammen, og gjorde lekser sammen. Benjamin var helt forandret. I begynnelsen var han innesluttet og snakket ikke med noen, og han satt bestandig og stirret ut av vinduet. Det gjorde han fortsatt innimellom, og da ble han så stille, men ellers var han blitt like livlig som Andreas, og de lo og hadde det kjempebra sammen. Det ble de to som hengte sammen, og det var sjelden du så kun en av dem alene på skolen.

 

Etter hvert som de ble eldre, dro de på lengre turer. De elsket begge naturen av hele sitt hjerte. Det nesten eneste som ikke var likt mellom dem, var synet på hvem som hadde skapt alt dette. Andreas hadde alltid vært en kristen, mens Benjamin hadde vanskelig for å tro at det var en kjærlig Gud der oppe et sted, etter alt det som var skjedd med familien hans. Dette var fullt forståelig for Andreas, men han prøvde stadig å overbevise Benjamin.

 

Så kom det siste året på videregående. Benjamin og Andreas hadde havnet i samme klasse, og var fortsatt bestevenner. Det var høst, og skittværet satte inn.

 

En dag det var skikkelig dårlig vær, kom Benjamin inn i klasserommet som vanlig. Men i dag var det noe spesielt med han. Andreas kunne se at hele han var helt annerledes. Og rundt halsen hadde han kors-smykke i vakkert, finslipt metall. Han virket glad.

«-Hva har skjedd?» hvisket Andreas. Timen skulle akkurat begynne.

«-Noe fantastisk, men det er en lang historie, så jeg forteller det heller etter skolen!» hvisket Benjamin tilbake. Øynene hans nærmest lyste. Og så var første time i gang.

 

Etter skolen kom Eivind, en av de andre guttene i klassen, bort til Andreas, og spurte om han ville være med å spise burger med han og noen andre fra klassen rett etter skolen. Det skulle være som en liten bursdagsfeiring siden Eivind ble 18.

«-Jo, det hadde vært kjempegøy! Du skal vel be Benjamin og?» spurte Andreas. «-Nei, jeg tenkte bare å be kule folk i bursdagen, så han er ikke invitert.

Men vi reiser rett etter skolen, så du får bestemme deg kjapt!»

 

Da Andreas kom ut på plassen, så han Benjamin som gikk mot bussen. Skulle han droppe feiringen, og heller dra hjem og besøke Benjamin, og høre hva den store «hemmeligheten» var? Eller skulle han bli med de andre bare denne ene gangen, og høre hva han hadde å si i morgen? Andreas visste innerst inne at han burde prøve å få med Benjamin på feiringen, eller droppe feiringen, for det var bedre å miste en bursdag enn å svikte Benjamin. Han følte på seg at det hadde skjedd noe viktig med Benjamin. Men han kunne jo ikke noe for at Benjamin ikke var bedt med, og han kunne jo alltids få snakket med han i kveld, eller i morgen!

 

Bussen kjørte. Med Benjamin i. Andreas hadde en litt uggen følelse i magen.

 

«Jeg kan jo alltids ta ham med neste gang!» tenkte Andreas. Så kastet han fra seg de tankene, og sprang bort til de andre.

 

Andreas sitter i busskuret. Mørke skyer legger seg over himmelen, og langt borte høres tordenbrak. Regnet begynner å øse ned. Han er mett etter fem hamburgere, og det var gøy å være sammen med noen av klassekameratene utenfor skolen. Han syntes litt synd på Benjamin som ble utestengt. Så kom bussen.

 

Da han gikk inn, ble han møtt av en mørk buss, med triste mennesker i. Alle satt og så ut på regnet som plasket ned, og ingen sa noe.

 

Andreas fikk frysninger nedover ryggen. Han satte seg langt bak. Bussen begynte å kjøre, og med ett kjente han seg igjen. Det var denne bussen han hadde sittet på første skoledag. Tyggegummien hang fortsatt på setet foran han. Følelsen av å være alene slo over han. Mørket fanget han, og lot han ikke få fred. Han husket hvordan han hadde ligget med hode mot ruta, og sett sola ligg og lure i horisonten. Det slo han at nå var den for lengst gått ned. Det var som om det var noe han burde skjønne, som han ikke skjønte. I hjørnet av vinduet lå det en flue. Den var død.

 

Han går ut av bussen. Han er glad for å være ute. Det hagler og regner, og lyn flerrer opp himmelen gang på gang. Været hadde ikke vært så dårlig på lenge. Forrige gang det var så ille, var den dagen han møtte Benjamin. Noe lå og gnagde i han. Han visste ikke hva. Han småsprang hjemover. Da han kom klissvåt og gjørmete inn døra, ble han med det samme omfavnet av resten av familien. Han skjønte ingenting, men både mor og far var på gråten.

«-Vi var redd du var død!» brøt mamma ut!

«-Hva?» spurte han.

Far fikk summet seg, og sa:

«-Din venn Benjamin ble funnet død på Platået for en time siden, etter at han sannsynligvis ble truffet av lynet!»

«-Vi var redd du var med han, og at du og var død!» sa mor.

 

Andreas hadde ikke ord. Han hadde et ubeskrivelig uttrykk i ansiktet, så slapp han sekken sin, gjorde helomvending og sprang ut døra. I en verden langt borte kunne Andreas høre mor og far rope etter han.

Men han sprang. Han måtte videre. Han ville bort. Langt bort. Stemmer i hodet hans sa:

«-Det var din feil.»

«-Hvis du ikke hadde sviktet bestevennen din, ville du og han ha sittet i sofaen på rommet hans og snakket. Snakket om alt mulig.»

«-Nå får du aldri vite hemmeligheten hans.»

«-Det var din feil.» Tårene og regnet blendet synet hans, og han mistet balanse. Han falt, ut mot grøften.

Slo hodet.

Alt svartnet sakte.

Og han lukket øynene.

 

Andreas slår opp øynene. Han ser opp i taket. Sitt tak. Det verker i hele kroppen. Han kan ikke huske hvordan han havnet her. Han husker ingenting!

 

På nattbordet ligger det en bok. På en lapp oppå boken står hans navn. Han tar den opp. Åpner den. Øynene faller på en linje:

«Idag stod jeg på Platået. Det stormet rundt meg. Jeg hadde bestemt meg. Jeg kunne ikke klare mer nå. Det var en spesiell følelse å stå på kanten. Jeg hadde et sug i meg, og hadde lyst, men noe holdt meg tilbake. Jeg kunne ikke finne ut hva. Men plutselig stod det bak meg. Det som holdt meg tilbake. En ny gutt i klassen. Andreas kaller de han. Jeg snudde meg, og vi snakket sammen. Vi ble kjent. Jeg fortalte mitt. Da ble han stum. Jeg har endelig kanskje fått en venn.»

 

Andreas husket alt. Det slo ned i han som et lyn. Han ynket seg i smerten. Men han var sjokkert over det han leste. Han kunne ikke gjøre annet enn å fortsette å lese. Det stod mange fine ting. Så slo det ned i han. «Hemmeligheten.. Han må ha skrevet noe om den her!»

 

Han bladde fremover. Han nådde nesten slutten av boka:

«I dag fikk jeg en pakke i posten. Det var noen av min brors eiendeler, og brev som han visstnok hadde sendt hjemover før fars død, men som aldri hadde nådd frem. Blant eiendelene hans fant jeg et smykke med et kors i. Det var det fineste smykket jeg har sett. Jeg har lest igjennom brevene, og har endelig skjønt hva Andreas så ofte har prøvd å forklare meg. Jeg har blitt en kristen! Jeg gleder meg til å si det til Andreas i morgen!»

 

Andreas hadde ikke ord. Han var både glad og trist på samme tid. Tenk, han hadde klart å svikte Benjamin når han trengte meg som mest! Andreas hadde aldri vært mer skamfull og lei seg. Men Benjamin var frelst, og dette betydde alt nå. En dag kunne de altså møtes igjen!

 

Andreas bladde om:

«Jeg er lei meg for at jeg ikke rakk å si det på skolen. Det hadde nok vært bedre. For mens jeg skriver dette, vet jeg med meg selv at jeg kanskje aldri får se deg igjen i dette liv. Men jeg vil klebe en lapp på boka, så du uansett får den hvis jeg ikke vender tilbake idag. Jeg føler på meg at min tid er kommet, og at jeg snart skal få se noen av mine nærmeste igjen. Jeg gleder meg til å møte deg igjen en dag. Du reddet livet mitt på to måter. Fall aldri fra.

 

Vi ses..

Benjamin»

 

Noen måneder senere sitter Andreas på kanten av Platået. Våren ligger i luften, og en sval bris rører ved håret hans. I liene skal hvitveisene til å stikke hode opp, og fuglene kvitrer muntert sin morgenmelodi. De varme solstrålene fra sola varmer godt.

 

Med ett legger han merke til noe på fjellet ved siden av seg. Det er et kors. Det er så vidt du kan se at det er et kors, for det er kraftig nedslitt.

 

Andreas tar det opp. Han kjenner det igjen. Men nå er det tynt som et aspeløv. Det veier nesten ingenting lenger.

 

Plutselig kommer ett litt kraftigere vindkast, som løfter korset med seg. Det flyr av oppover og oppover, høyere og høyere. Andreas følger det med øynene. Til slutt kan han ikke se det lenger.

 

Et forsiktig smil brer seg over munnene hans. Solen har nok en gang stått opp, og gitt liv til en ny dag.