Blikket er sløret. Det er så mørkt. I det fjerne kan det skimtes et mørkt omriss, og langt der nede blir stillheten erstattet av et buldrende spetakkel. Klærne klistrer seg tett inntil kroppen, og det renner nedover.  Det er så vått. Tårene blir ikke lagt merke til, de går i ett med alt det våte. Kulden blir stengt ute, for det som kjennes inni deg er så mye verre. Det er så vondt. Følelser av å være forlatt og alene. Det er helt stille. Alt som høres er hjerteslag.

Det banker i hodet. Hun tenker gjennom alt hun har opplevd. Hvordan noe så stort kan forsvinne så raskt. En varm følelse vokser inni henne, hjertet slår fortere, men så synker det i brystet med tanke på at det er borte. Det strammer seg i brystet. Sinnet vokser inni henne. Den kalde vinden stiger opp under henne og røsker i klærne hennes. Den røde kåpen blafrer i vinden. Hvordan kunne dette skje? Det er uforståelig. Hun undrer seg over om hun noen gang vil forstå. Hun ønsker så inderlig at hun ikke hadde vært der, at hun ikke hadde sett det. Der hadde han stått med en annen. Han hadde ikke sett henne. Hun var gått lenge før han snudde seg. Kan hun ikke bare gå videre? Late som om det aldri skjedde. Nei, det er for seint. Hun kan aldri gå tilbake. Ingen kan høre henne, ei heller se henne her. Bare skogens dyr er hennes vitner.

Hun vet ikke hvor lang tid det er gått. Vet bare at det er over skumringstid. Kulden begynner å trekke inn i klærne hennes. Et kraftig vindstøt får greinene til å dra i henne. Det er ubehagelig. Det gnager rundt halsen. Hun er stiv, og har hverken vilje eller mulighet til å bevege seg. Har ikke lyst. Tårene triller stadig nedover kinnene hennes. Hun lurer på hvor mye lenger hun kan stå her. Hun er så kald. Hun tenker stadig på ham. Han som var så god, så forståelsesfull, så elskverdig. Hun har ikke oppfattet det ennå. Vil ikke skjønne det. Vil ikke tenke på det. Vil bare glemme ham, og ikke se ham igjen- noensinne.

Hun står stille, og lytter. Fuglene varsler at det er fare på ferde. Hun står helt i ro. Hun ser noe komme gående fremfor seg. Det stopper, det kommer ikke lenger. Det er vanskelig å se, men hun er sikker. Det er ham. Hun kan ikke tro det. Hun strekker seg så langt hun kommer for bedre å se, men så snubler hun, og griper tak i greinen. For seint, hun holder seg fast så godt hun kan med den ene hånden. Pulsen stiger, og musklene verker. Hjernen fylles med så mange tanker på samme tid. Alle spørsmålene hun har å stille, alt hun ønsker å få svar på, men det er for seint. Hun klarer ikke lenger å sortere tankene, minnene svinner hen. Hun føler seg svimmel. Det blir mørkere, og mørkere. Mørket omslutter henne helt før det begynner å lysne. Lyset strømmer inn i henne, og varmen hun føler er så kjærlig. Hun kjenner at hun mister taket i greinen før alt med ett slutter å eksistere. Det eneste som er igjen er kroppen som sakte svaier i vinden.