Sofie løp fortere enn vanlig. Denne gangen hadde hun ikke bare blitt kasta ut fra skolebussen, men i tillegg hadde de hevet skolebagen hennes opp i furutreet, og det hadde ikke vært lett å få den ned igjen. Hun kom andpusten inn i skolegården og løp opp i klasserommet, akkurat tidsnok til mattetimen. Skitten og våt med håret hengende i en slapp hestehale, og hun var grå i ansiktet med skjellete hud. Hun fortet seg inn i skapet for å finne mattebøkene, men fant fort ut at de ikke var der. ’’Jeg tror du leter på feil side av veggen’’, hørte hun Mina si. Hun tittet fort bort på den mørkhårede jenta som så lenge hadde vært bestevennen hennes. Hun som Sofie hadde ledd så mye med, brukt mesteparten av fritiden sin på og bakt kaker med i helgene. Men det var før. Før alt endra seg og det ble så dumt…’’Hæ?’’ spurte Sofie og stirret på Mina som stod og så på henne med triste øyne. ’’Nei, jeg sier bare at det kan hende at boken din ikke nødvendigvis er her inne’’. Sofie tittet ut av vinduet og skjønte fort hva den gamle bestevennen hennes mente. Der ute, midt på plenen, våt av regn, der lå matteboken hennes.

Ute på det blå havet satt fiskeren i den lille båten sin og jobbet for dagens fangst. Han hadde kuttet ut den gamle fiskestangen til fordel for en ny og mer populær.

Sofie satt seg ned på pulten og latet som ingenting. Hun skottet bort på læreren, hadde hun ikke merka noe enda? Hver eneste dag skjedde det, hver dag, og ikke en eneste gang hadde læreren grepet inn.

I storefri gikk Sofie hjem. Hun ville helst slippe unna de andre, alle blikkene, stemmene, hele skolen egentlig. Det var jo ikke noe vits i å være der uansett. Hun hadde ikke lært stort på skolen de siste ukene. På prøvene hadde hun klart seg ved hjelp av flinke foreldre som satt våkne sent på kveld for å øve med henne, men ellers lærte hun ingenting. Da var det bedre å gå hjem for å gjøre lekser.

Fiskeren kasta ut snøret. Han var stolt og selvgod og var ikke i tvil. I dag skulle han få napp. Han visste at det fantes mye fisk her, det var bare å finne de riktige stedene i fiske på, og det hadde han i dag.

Sofie satt seg ned i sengen sin. Hun tenkte på livet sitt. Hva var egentlig meningen med livet? – lykke, hadde hun hørt; men hva om man ikke var lykkelig, hva da? Sofie fant frem norskboka og startet på neste ukes lekser, propaganda. ’’Reklamens oppgave er å påvirke publikum i en bestemt retning,’’ leste hun. ’’Propaganda er en kommunikasjonsform som går lenger…’’. Sofie kjedet seg allerede. – Skulle hun virkelig sitte med dette hele dagen? Vel, hun hadde jo ikke noe valg.

Fiskeren rykket til. Det nappet i snøret, han hadde fått fisk! Han dro sakte opp fisken og gledet seg som en unge. Endelig noe skikkelig på kroken!

Tirsdagen gikk som mandagen. Sofie strevde seg gjennom den lange dagen med stemmer og kommentarer. ’’Dukk!’’ hørte hun en stemme rope i det hun fikk en bok i nakken. En bok i nakken, etterfulgt av latter, mye latter. Sofie tok seg til nakken, det svidde. ’’Men snart skulle de ikke kunne erte henne mer’’, tenkte Sofie ’’snart var det de som skulle stå der, bleke i ansiktet, og med anger, for de skulle virkelig få angre, snart ville dette marerittet være over!’’

Fiskeren dro opp fiskesnøret. Det var tungt, men heldigvis hadde han masse muskler etter all jobbingen i sommer. Og han hadde sine metoder så det skulle bli lettere, en sånn erfaren fisker som han var. Han dro fisken over båten. Fisken vred seg i smerte. Den blødde og hadde det vond- helt forferdelig. En laks. Fiskeren så ned på den lille laksen, før hadde det vært en seier å fange laksen, men nå ville han bare kaste den uti igjen.

Dagen etter kom det ikke noen Sofie på skolen. På skolebussen på vei til skolen var det ingen liten og grå jente som de kunne le av eller peke på. Det var ingen Sofie i klasserommet heller. Ingen de kunne kaste papirfly på eller lure. Mina tenkte. Hvor var den gamle bestevennen hennes? Hun hadde da aldri vært borte fra skolen før? Mina tenkte på Sofie og angra. Angra på at hun hadde gitt opp den lille grå jenta med skjellete hud til fordel for en større og penere. Mina så opp idet rektor kom inn døra med en gråtende mor etter seg. Moren til Sofie Alle ble stille og hørte nøye med på det alvorlige rektor hadde å si. Sofie var borte. Borte for godt.

Fiskeren kasta ut den blodige laksen som vred seg i smerte. Nei, han skulle ikke lenger ha noen laks, han var bedre enn det. Nå ville han satse på en større og flottere en, nemlig makrellen. Fiskeren kasta fisken ut i havet og den sank sakte nedover. Ned mot dypet og mørket. Fisken tenkte ’’nå er jeg ikke mer, nå kommer jeg aldri tilbake’’, før den døde og fløt lenger og lenger nedover. Langt ned mot mørket og kom aldri tilbake.