Det er morgen. En tidlig mandag morgen. Fuglene kvitrer. Det er kaldt og ganske fuktig. I et lite blått hus på Norges vestkant ligger Randi i senga si med et godt tak om Brum. Bamsen hennes som hun fikk til gebursdagen av moren da hun var bare fire år gammel. Hun gråter, kjenner tårene i munnen. De renner nedover kinnet hennes. Hun trekker dyna godt over seg. Aldri vil hun stå opp. Ikke så lenge hun lever. Angsten kryper gjennom henne, langsom og seig, gjennom de trange blodårene hennes.

Mor kommer og vekker henne. Hun kan se på Randi at det er noe, men Randi vil ikke snakke om det. Ikke til noen. Det forblir inni henne og skal alltid holdes der. Det vil ikke forsvinne uansett. Men hun må stå opp og komme seg på skolen. Der alle de andre elevene er. De som hun aldri snakker med, hun snakker ikke med noen. Det er som om de ikke en gang merker at hun eksisterer. Som om de ikke ser henne.

Frokosten smaker ikke godt denne morgenen, den har forresten ikke gjort det på en god stund nå. Den smaker muggent. Det tørre brødet er vanskelig å svelge, hun må hjelpe til med litt melk. Tankene flyr rundt i hodet hennes, hun sitter bare helt rolig og tenker. Tenker på de dagene som gått siden de flyttet hit til. Hun og moren. Og på hvordan det har vært på skolen. Hun liker ikke skolen. Den er forferdelig, elevene på skolen også, i hvert fall mot henne. De liker henne ikke.

Mor prøver å trøste, men hun vet ingen ting. Ingen verdens ting. Hun tror hun kan hjelpe, aner ikke i det hele tatt hvordan Randi har det. Randi går fra kjøkkenbordet, får på seg klær og litt sminke og går videre nedover trappa til gangen. Trappa med ett rødt teppe i midten. Den blå døra knirker litt når hun åpner den, hun smetter forsiktig ut. Går bortover gata, vekk fra det lille blå huset som har mange nabohus, men som likevel står så alene og øde.

Det er vår. Trærne har begynt å få knupper på grenene på de store trærne som strekker seg over skoleporten. På porten henger det et skilt. Ungdomsskole står det på skiltet. Randi tar forsiktig ett par skritt inn i skolegården. Hun er veldig nervøs. «Dette går så bra så» sier hun til seg selv, men hun tror ikke helt på det. For der borte står de, Hege og gjengen hennes. De ser stygt bort på henne, som om hun var et dyr som bare ventet på å bli slaktet og lagt i kjøttdisken.

Randi følger ikke med i timen. Hun sitter bare og tenker. Er redd og gruer seg til neste friminutt. Klokka ringer. Alle elevene stormer mot døra. Alle utenom en, Randi. Da hun kommer ut trekker hun litt frisk luft og stiller seg borti et hjørne. Står helt alene. Har ingen å snakke med. Hege får plutselig øye på henne, og kommer gående bortover. Bortover mot Randi. Randi blir skjelven, frykten kommer susende gjennom henne og hun blir helt stiv. Stiv av skrekk. Hun kan ikke røre en finger. Hege sier noen ord og dytter til henne. Men Randi han ikke svare. Hun klarer det ikke, får ikke frem et eneste ord. Det eneste hun tenker på er at hun er redd. Livredd. Hun begynner plutselig å løpe. Løper inn i parken. Der er det store trær og gode hjemmesteder. Hun har dem like i hælene, løper for livet, men det hjelper ikke. De har taket i henne, og slenger henne mot bakken. Det gjør vondt. Tårene triller. Hun biter tennene sammen og lar smerten gli gjennom henne. Sparkene fra gjengen er grusomme.

Det er slutt, de har stukket av. Randi bare ligger der, gråter og hoster blod. Hun vil ikke leve mer. Vil sette en stopper for livet. Hun drar frem en kniv fra lomma, drar den langsomt oppover armen - Alt blir svart.