Det er kaldt og grått ute. Melissa vil ikke reise seg opp fra sengen. Mest av alt fordi hun gruer seg til dagen. Hun må likevel stå opp å stelle seg. Der står hun. Langt, silkemykt brunt hår og blå øyne. Spinkel som en spiker. "Det er bare en uke igjen til høstferie. Dette skal jeg greie uansett hvor hardt dagene er." - hvisker hun til seg selv mens tårene triller langsomt nedover kinnene. Hun spaserer mot badet for å stelle seg. Den følelsen av å se seg selv i speilet, hater hun virkelig. Hun finner ingenting riktig. Alt er galt og feil. Ingenting passer sammen. "Faen, dette er ikke min skyld, men mitt problem likevel..." - tenker Melissa inni seg, og puster dypt. Ikke har hun heller et godt liv. Hun får ingen omsorg av foreldrene eller noen av andre familiemedlemmene. Ingenting.

Melissa er ferdig med å stelle seg og går ned for å ta seg noe å spise. Hun er sulten og har ikke spist på 2 dager. Det skyldes spiseforstyrrelser. Der sitter faren hennes, Pål, med øl i hånden. Han ser svært ruset og utmattet ut. Langt, rufsete hår og brune øyne. Begge er stille og sier ikke et eneste ord til hverandre. Melissa spiser det tørre brødet som de har hatt i ukesvis uten at faren ikke har kjøpt noe nytt, og ser trist ut. Faren ser på henne og ignorerer det. Det er en slags tomhet i rommet. En slags stor, grå sky som dekker hele rommet. Det føles som om hun er usynlig og ingen kan se eller høre henne. Melissa får dårlig samvittighet etter å ha spist opp brødet og løper fort til toalettet for å kaste opp frokosten. Det var noe i hjernen som fikk hun til å gjøre det, en tvangshandling som hun fikk etter hun fikk spiseforstyrrelser.

Hun løper fort til skolen, men skjelver skikkelig. Hendene rister som bare det og hun kjenner svetten på ryggen. Der står Hanne og gjengen hennes. De ser på Melissa med stygge blikk, som om de var klar til å slakte henne. Hun har pult bakerst i klasserommet ved vinduet. Hun titter ut og ser på regnet. Masse dype og triste tanker surrer i hodet hennes. "Hvis Gud vil alle godt, hvorfor har jeg det ikke noe bra i det hele tatt, da? Hva er egentlig meningen med livet? Lykke? Venner? Penger? Suksess?" - filosoferer Melissa. Hun har ingen av delene heller. Hun føler ingen glede og ingen kan heller gjøre henne glad. "Kanskje meningen med livet er et begrep og idé som vi, egoistiske, mennesker har funnet på?!" - reiser hun og roper det ut høyt. Det skulle hun ikke ha gjort, men hun var allerede helt oppslukt i tankene og kunne ikke styre det. Alle snur seg og ser stygt på henne. Hanne går bort og spytter rett opp i ansiktet hennes. Læreren brydde seg ikke. Elevene peker og ler. Som om Melissa har peiling på hva hun snakker om liksom. Hun orker ikke mer, hun er sliten av alt. Det å leve hver dag, krever mot, noe hun skulle hatt mere av nå.

Nå har hun levd i 16 år og ikke følt noen glede med livet siden hun var et lite barn. Hun har klart og slitt seg gjennom alle dagene, men hva får hun igjen? Masse negativitet. Hun stirrer på læreren og tårer kommer ut i store mengder. "Jeg har det ikke noe bra i det hele tatt! Kan dere ikke se det?! Likevel blir jeg mobbet hver eneste jævla dag på skolen! Hæ?!" Hun styrter ut døren. Tårene kan man se liggende igjen på gulvet i klasserommet. Hun springer sjanglete til en skog hvor hun endelig kan få litt ro for seg selv. Hun slenger fra seg sekken, setter seg ned, bøyer hodet over skuldrene, mens håret dekker over det ene blå øyet. Hun legger merke til en liten meitemark på gresset.

"Hei, kjære deg. Du er vennen min nå. Min første venn som ikke latterliggjør meg på noen som helst måte. Ironi eller ei!" Hun snakker til meitemarken i timesvis og deler sine aller dypeste tanker. "Har du noen gang følt at du er fanget i din egen kropp og ikke kommer deg ut? Eller at du kanskje er i en helt annen dimensjon av verden som egentlig ikke eksisterer? At du bare er der, at du er den eneste som egentlig eksisterer mens alle rundt deg bare er en illusjon?" Ingen svar. Andre ville nok tro at Melissa er psykotisk og gal. Hva om hun er det? Ingen vet noe om det, for det er så vidt noen gidder å snakke med henne.

Hun tar ut blyanten og skriveboken fra sekken og skriver et brev i håp om at noen skulle finne det. "Kjære pappa. Jeg kan ikke huske sist vi har gjort noe hyggelig sammen, bortsett fra da du tok meg med ut klokken tolv på natten til en park langt borte. Du gav en kniv til meg og ba meg om å åpne ølflaskene du skulle drikke. Den kniven har jeg med overalt for å føle meg trygg. Skarp og skinnende som den er. Uansett hvor lite vi har snakket med hverandre, er jeg fortsatt veldig glad i deg. Jeg har bodd hos deg så lenge jeg kan huske. Bare oss to i den lille leiligheten din. Tomt, grått og trist. Ingen lykke i rommet. Jeg vet at du heller ikke har det noe bra, men det har heller ikke jeg. Jeg velger å ta slutten her. Du slipper i hvert fall å ta deg av meg, for jeg tenker du har nok med deg selv. Igjen, jeg er fortsatt glad i deg. Vi ses i himmelen. Din datter, Melissa Jacobsen."

Hun bretter det fint sammen og legger det ned på den våte og kalde mosen mens hun gråter ut all tårer. Hun tar frem kniven og tenker tilbake til den natten hvor faren tok henne med ut. Hun legger ned spissen ned mot armen. Hun skjærer ut "Alene" på armen. Mye av huden blir borte. Det tykke blodet drypper som bare det. Hun tar på blodet og tegner et rødt og smertefullt hjerte på brevet til faren sin. Pulsårene. Der. Hun stopper opp og tenker: "Er dette virkelig verdt det?" Hun faller med en gang, mens tårene drypper ned mot kniven. Hun sover stille inn. Alt blir mørkt.