Skoleklokka ringer. Lyden av et mareritt. Lyden blir sterkere og sterkere. Mest av alt vil jeg bare bli der inne. Jeg får bare lyst til å gråte.

Jeg trekker pusten og tar på meg sekken. Jeg går kjapt ut av klasserommet med bestemte skritt. Skoleklokka ringer igjen, det er som om den prøver å si meg noe. Lyden blir høyere og alt blir uklart.

Alle stirrer på meg. Jeg ser ned mens jeg går. Jeg forsøker å forsvinne. De roper etter meg når jeg setter opp farten. Snart ute av døren. Der står de, og jeg ser mordet i blikkene deres.

Jeg begynner å løpe. Knyttneven til en av mobberne treffer meg i bakhodet. Brillene faller av.

I det jeg faller kjenner jeg den kalde asfalten omfavne meg igjen. Jeg hører lyden av knust glass når de tråkker på brillene. Blodet renner ned i en av vannpyttene.

Jeg kan ikke se noen ting. Alt er tåkete, alt er mørkt. Slagene. Slag i magen, slag i bakhodet. Alt kjenner jeg, men jeg kan ikke gjøre noe. Jeg ser et glimt av dem i det jeg får et spark i magen. Jeg rekker ikke en gang å få vondt før det neste sparket kommer. Alle ser på meg som ville dyr, jeg er byttet deres. De slår meg en etter en, i magen i ansiktet, alle steder som er sårbart.

Blodet spruter idet skoen treffer tennene mine.

Læreren kommer, men hva skal hun gjøre?

Hun får jaget gjengen bort. Problemet er bare at hun håper at det hele skal gå over. Noe så naivt. Det går aldri over.

Der det finnes et bytte, der kretser gribbene, og det har de alltid gjort. Hva skal et stakkars fredløst og forvillet dyr stille opp med, mot grådige gribber som hyler og skriker, stadig tørstende etter mer blod?

Jeg reiser meg opp. Blodet renner. Ansiktet kjennes numment.

Hvorfor meg?
Hvorfor er jeg den utvalgte i flokken?