En vakker dag i mars fikk hun vite det. Hun var en jente på 14 (snart 15) som het Cecilie, og livet hennes var helt greit. Men ikke noe mer. "Er det dumt å være så ufornøyd?" spurte hun seg selv.

 

Hver dag etter skolen gikk hun hjem og gjorde litt lekser. Så skrudde hun på TV'en, som hun alltids gjorde. Hvilket TV-program så hun ikke på? Allt fra dårlig reality-TV, til halvtimesserier om familier og par, til 'Animal Planet'.

 

Hun hadde mange venner på skolen. Eller var de det? Cecilie tullet alltid og lo med dem. Men det var vel bare for at guttene skulle tro at hun hadde mange venner og var 'en jente som hadde det gøy'.

 

"Er det noe, eller?" spurte Anne. Hun så på henne med de mørkegrønne øynene. Cecilie så en annen vei. Det hadde sluttet å regne, og hun var i et alltfor kjedelig humør til å bry seg om Anne, og le av vitsene hennes.

 

Anne var utrolig pen! Hun var halvt spansk, og hadde langt svart hår. Anne hadde en sprudlende personlighet som alle elsket. I hvert fall når de snakket med henne, men når hun ikke var der var hun plagsom og falsk.

 

"Neinei, det er ingenting," sa Cecilie og så ned. "Jeg veet det eer noeee" sa Anne, og prøvde å være vittig. Cecilie smilte bredt til Anne. "Årh, jeg vil slå til deg, din drittbitch," tenkte Cecilie for å unngå å si det selv. Hun tenkte alltid slike ting.. Hun sa det aldri høyt.

 

Jentene satt der i gangen og pratet og lo. Cecilie satt ytterst, og var stille, mens Anne var midtpunktet. Hun lo høyest. Maria, Karianne og Hanna var der og. De lo og blinket til guttene så mascaraen fløy. De var geparder, og guttene var noen dumme thompsonantiloper. De tøffe guttene fra niende lot som alltids som om de ikke brydde seg, og de små guttene, som var så små at de hang rundt de større guttene hele tiden, så ut som om de lå under gepardenes klør, og skulle dø om ikke lenge.

 

Det gikk et par gutter forbi. Gikk de i sakte film? Cecilie ble litt flau. Hun kunne ikke like han! Han gikk i åttende klasse... "Ett år yngre? Er det så rart da?" tenkte underbevistheten hennes. Hun ristet fort den tanken ut av hodet. Hun brennte øynene på ham, og trakk dem vekk.

 

Cecilie satt på legebenken. Det var en trist atmosfære der inne. Spøkelsene av de syke fløy rundt henne, og blåste henne i øret så det kilte. Sykehuslukten surfet inn i nesen hennes, og satt seg der. Den sa at den ikke ville flytte seg før hun luktet på den, til hun ikke luktet den mer.

 

Cecilie hadde fått blinken hans. Hun skrev "Hvem er du? Går ikke du på skolen min?", og latet som om hun ikke skjønnte hvem han var. Hun fikk tilbake " Jeg er Kristian.. Er ikke du hun som går sammen med Anne? <3<3". "To hjerter??" tenkte hun inni seg og sprakk i et glis.

 

Neste dag var Cecilie i lykkerus. Hun var den søteste personen på jord. Han gikk forbi henne, nikket og smilte litt. Hun smilte masse tilbake, og prøvde å se ut som om hun var den mest komfortable personen i verden med seg selv. Det hadde hun lest i 'ELLE' at gutter syntes er bra med en jente.

 

Anne så rart på henne, og sprakk i et gris hun også. "Ooooh, du liker en i åttende du! Barnemishandling!" sa hun og lo. Som om hun ikke følte seg dum nok, sang Anne "Close to you" hver eneste gang han gikk forbi.

 

To månder senere:

Hun var så glad! Kristian og Cecilie hadde vært kjærester i... ca to uker nå, så hun på kalenderen. Niende mai.. Hadde hun vært glad før han kom? Tenk at livet hennes hadde vært så tomt. "Er det det som er meningen med livet? Bare være der til du finner en?" tenkte hun. Så mye tid folk kaster bort.

 

Cecilie kjennte det i bakhodet hele tiden. Hun ville ikke tenke på det, det var for rart. Ville hun dø av overbelasting i hjernen før hun døde av kreften? Hun dro fingrene gjennom det blonde håret sitt. Minst tjue hårstrå satt igjen på fingrene hennes, og hun lot tårene falle. Hun trakk lappeteppet tettere rundt seg. Hun forestillte seg at det var noen der som holdt rundt henne. Ikke enda en person som ville snakke om seg selv. Dette var den fordelen kristne barn hadde; Alltid noen som passet på dem. Hun snufset og fikk en salt tåre på tunga. Hva var best, å være naiv, eller å være alene? Cecilie tok farens elektiske barbermaskin, og dro den gjennom håret.

 

"Jeg har kreft," sa Cecilie rett ut til Anne. Anne sa "What, hæ?". Hun så vantro på Cecilie. Hun tok av seg lua. "Herregud," sa Anne. Hun fikk tårer i øynene. Cecilie trøstet henne. "Jeg har visst om det lenge," sa hun.

Når Anne hadde tatt seg sammen gikk de til timen. Selvfølgelig visste alle lærerne om det, så hun fikk ha på seg lua.

 

Cecilie og Anne gikk ut til friminuttet. Cecilie brydde seg ikke mer. Hun tok av seg lua. Anne hveste til henne "For guds skyld, ta på deg lua di,". Mange sto rundt dem nå. De hvisket og pekte på Cecilie og Anne. Cecilie var det styggeste de hadde sett. Alle rygget unna. Det var en tung svart sky rundt henne som blåste kreften hennes på dem. Cecilie begynnte å gå. Alle stirret på henne. De tjue meterne føltes som tjue tusen. Hun kom aldri frem, hun kom aldri dit. Hun kom frem til Kristian. Hun tok hånden hans, og han trakk den vekk. Kameraten hans stillte seg foran han. "Jeg syntes du bare skal gå," sa han til henne. Han spyttet ordene på henne. De traff henne i hjertet.

 

Hun så ut av vinduet. Det hadde begynt å regne igjen, og Cecilie lå med ansiktet mot vinduet. Det var sekstene august, og første skoledag. Hun skulle ikke dit. Den siste måneden før sommerferien hadde vært ensom. Hun hadde ingen å gå til. Alle rygget unna ved synet av henne. Kristian snakket aldri til henne mer. Han angret vel på at han hadde kastet bort tiden hennes? Hva visste vel hun.

 

Hun hadde ligget på sykehus den siste halparten av sommerferien. Hun hadde feiret fødselsdagen sin der. Med kaker og lys, med foreldre og søsken. Men ingen som hadde valgt henne.

 

Han kom inn på rommet hennes. Drømmte hun eller var det virkelig? Han satt seg sed hvesidenav sengen hennes og smilte i ett par sekunder, før han så ned. Cecilie så at han gråt en lydløs gråt. "Jeg var så overfladisk, og du var syk. Allt er så merkelig. Jeg ville snakke med deg, men så torde jeg ikke" han sa det sakte. Hun snudde seg mot han. "Tror du det er din feil? At jeg skal dø, mener jeg," sa hun. Cecilie dro han mot seg, og han satt seg på sengekanten. "Jeg er så glad i deg," han holdt rundt henne, og hun gråt hun også. " Jeg elsker deg," sa han. Hun så på ham. "Jeg elsker deg òg," sa Cecilie.

 

En vakker dag i august fikk hun vite det. Hun var en jente på 15 som het Cecilie, og livet hennes var slutt, men hun var glad nå.